Intervju: – En veldig rolig form for ekstremsport

Navn: Finn Adrian Jorkjen
Alder: 35 år
Kommer fra: Arendal
Bor i: Oslo
Yrke: Kunstner
Aktuell med: Blant annet en gruppeutstilling på She Will Artspace i Oslo i mai

For Finn Adrian Jorkjen er en performance en sårbar situasjon som kan si noe om det å være menneske.

– Idet vi gjør dette intervjuet, har det nye året så vidt begynt. Hva er dine planer for 2025?

– For øyeblikket sitter jeg i en koselig hytte i Dale i Sunnfjord og har kunstneropphold på kunstsenteret her. Jeg danser, tegner, skriver og går tur i landskapet.

– Jeg gjør litt forberedelser til en gruppeutstilling i Oslo som arrangeres av She Will Artspace i mai og finner sted i det gamle Siemensbygget i Groruddalen. Jeg har blitt litt hekta på tanken om kontorlandskap og IKT-spøkelser.

– Det er bare noe dager til Sparebanken Sør Kunstnerpris skal deles ut.* Hva betyr det for deg å bli nominert til noe slikt?

– Jeg syns det har vært utrolig stas og er takknemlig for å ha blitt nominert. Det å få stille ut i Kunstsilo kjennes som et stort privilegium. Må innrømme at jeg synes kombinasjonen av «kunst» og «konkurranse» er litt snodig, men forsøker ikke å tenke for mye på det, ha ha!

– Hvordan vil du forklare performancekunst for noen som kanskje aldri har opplevd det?

– Det er et veldig godt spørsmål! For meg handler det mest om at en kunstner fremfører et verk foran et levende publikum. Iblant kan det ha likhetstrekk med teater, men det er sjelden et plott å følge og performance kan oppstå på mange plasser, som i et galleri, i en skog, på en buss, fra en heisekran eller på Internett. 

– En annen forskjell er at man ikke alltid forholder seg til «den fjerde veggen». Det vil si at du som publikum kan oppleve å bli en del av performancen. Det kan for eksempel være at man har en samtale, hjelper kunstneren med å gjøre noe eller spiser et litt merkelig måltid sammen.

– Jeg liker performance på grunn av elementet av nærvær, at det kan utfordre og fremkalle følelsen av «Oi, dette har jeg ikke opplevd før!».

– Det må være en ganske sårbar greie å stå foran folk og opptre med seg selv og kroppen sin som viktigste virkemiddel?

– He he, jo, jeg tenker iblant på det hele som en veldig rolig form for ekstremsport. Jeg er en ganske sjenert og introvert type, og synes det å ta plass og oppmerksomhet tidvis har vært litt krevende. Men dét er kanskje en av grunnene til at jeg har villet jobbe i den formen. Å skape en litt sårbar situasjon for meg og de som ser på, og å fylle den med nerver, humor og ting som er vondt og potensielt keitete, tenker jeg oppsummerer visjonen min for hvordan det er å være menneske.

– Hvordan kom du inn på performancesporet til å begynne med?

– Jeg gikk på en folkehøgskole i Trøndelag med kunstlinje, og på en skoletur til New York endte vi opp på Museum of Modern Art. Der hadde performancekunstens grandtante, Marina Abramović, retrospektiv. Jeg hadde et veldig snevert syn på kunst på den tiden, men etter å ha sett den utstillingen, med videoer, notater og levende, nakne mennesker som gjenfremførte verkene hennes ... Tror den opplevelsen endret meg litt, hva man kan pushe kroppen til, veldig enkle ideer som kan utarte til noe voldsomt. Det var en formativ opplevelse.

– Hvilket er det rareste stedet du har fremført et av stykkene dine?

– Det var en gang jeg hadde kledd meg i drag og var en slags flyvertinne med samlivsbrudd på en buss mellom Oslo og Moss. Jeg opererte som tourguide og kunstformidler, og snakket med folk om kjærlighet og litt halvveis samlivsråd.

– Det er en god del humor i det du gjør?

– Å ja, humor er veldig viktig i nesten alt jeg gjør. Jeg tenker på det som en nyttig inngang eller et verktøy for å kunne ta opp ting som kanskje er litt vanskelige ellers. Jeg liker spesielt godt når man gjør noe absurd, men fordi fremførelser ofte kan virke litt høytidelige, blir publikum usikre på om det er lov å le eller ikke. Det synes jeg er morsomt.

– Har du noen gang fått en helt uventet respons?

– En gang jeg gjorde en performance i Oslo, fikk jeg en melding i etterkant med «Takk for at du lagde et rom som jeg følte meg hjemme i». Jeg blir ydmyk av slike tilbakemeldinger.

– Avrundingsspørsmål: Hvilken performance eller hvilket kunstverk synes du alle i hele verden burde oppleve?

– Alle kan gå på YouTube og skrive inn «pina bausch the man i love». Det er en enkel liten video som ble lastet opp for 16 år siden, men jeg synes den inneholder så mye.

* Sparebanken Sør Kunstnerpris 2024 ble 16. januar tildelt Olaf Tønnesland Hodne.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 2/2025
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra performancen «Bedroom Eyes»: Sarah Fjørtoft

Kommentarer