Intervju: – Verden har mye å lære av Rwanda

Navn: Kristian Landmark
Alder: 43 år
Bosted: Kristiansand
Stilling: Forfatter, filmskaper og daglig leder for Landmark Film

Filmskaper Kristian Landmark synes ingenting er bedre enn å bli positivt overrasket.

– Når dette intervjuet finner sted, har du nylig vært i Rwanda for å lage film. Hva kan du fortelle om det?

– Jeg var faktisk ikke der selv, men Anders Mellerud, min medregissør, og fotograf Marius Smith var der i april. Mellerud har vært i Rwanda flere ganger, og skriver nå bok om folkemordet. Utgangspunktet for filmen er å utforske temaet forsoning. Er forsoning mulig etter et av de mest brutale folkemordene i historien, eller er det et påtvunget narrativ? 

– Som filmskaper er det lett å bli «mistenksom», i dette tilfellet ved å tenke at forsoningen er påtvungen. Men i vår research og på opptak har vi blitt svært positivt overrasket og fått tro på at forsoning faktisk er mulig. Vi har blant annet intervjuet ofre og mordere sammen. 

– Grunnen til at prosjektet ble mulig, heter Eric Murangwa og er tidligere landslagskeeper for Rwanda og folkemordoverlevende.

– Vi er oppløftet, og tror dette kan bli en viktig film i en verden med stadig flere og tøffere fronter. Verden har mye å lære av Rwanda.

– Er det virkelig mulig å lage en oppløftende film om et land som fremdeles lever i etterdønningene av folkemord?

– Ja. Som jeg var inne på, ligger det i min natur et ønske om å avsløre noe. Jeg er nok litt misantropisk av meg, men ingenting er bedre enn at jeg denne gangen faktisk ble reelt positivt overrasket. Det finnes håp i Rwanda i bøtter og spann. På den annen side er det viktig å få frem at sannheten er nokså kompleks hva gjelder dette, og ganske så ulik fra enkeltmenneske til enkeltmenneske.

– Hvilke andre ting har du på gang for tiden?

– I Nord-Canada har vi dokumentarfilmen «The Ice Conversations», om polfarer og isforsker Felicity Aston. På Grønland følger vi eventyreren Mike Keen, som er ute for å bevise den unike bærekraften i inuittenes tradisjonelle livsstil. Og på Papua New Guinea følges kristiansandsbandet Naked Koala, som plutselig ble superstjerner der.

– Dette er jo helt vilt forskjellige prosjekter. Kommer disse folkene til deg eller er det du som oppsøker interessante personligheter?

– Både og. Noen ganger havner prosjekter i fanget på meg, men flertallet er nok igangsatt av meg selv. En fellesnevner er at jeg leter etter hovedkarakterer som kan bære filmen nærmest alene, og som representerer en fryktløshet jeg selv ikke lenger har. 

– Det jeg elsker mest med dette, er å strukturere historier, å få dem best mulig fortalt. Så jeg er egentlig bare vanvittig priviligert som får oppleve så mange spennende historier og møte så mange – på en positiv måte – smågale mennesker.

– Hva er den rareste situasjonen du har funnet deg selv i, sånn i jobbsammenheng?

– Det står mellom opptak på Svalbard fotfulgt av en bevæpnet isbjørnvakt, og innspillingen av «K-Town», der opptakene flere ganger ble avbrutt av mennesker som ønsket seg inn for å handle i en sex-butikk de trodde var ekte. («K-Town» fra 2023 var Landmarks debut som spillefilmregissør, journ. komm.)

– «K-Town», ja. Hvordan opplevde du at filmen ble mottatt av kristiansandere flest? Den tegnet ikke akkurat et glansbilde av byen deres.

– Jeg er strålende fornøyd med all debatten rundt filmen. Jeg tror nok at noen gikk inn med en førforståelse om at «K-Town» skulle være en politisk film. Det er den ikke. Den er det minst politiske jeg har laget. Ønsket var å lage et filmatisk kjærlighetsbrev til byen. 

– Jeg er svært glad i Kristiansand, og man må jo dramatisk sett bruke det man har på stedet. Og jeg mener det er umulig å vokse opp her uten å ha en eller annen befatning med menighetslivet, perifert eller nært. Utover dét er filmen en kjærlighetshistorie.

– Nå har vi ikke nevnt bøkene, podcasten, pianojazz-trioen og alt det andre du holder på med, sånn ved siden av å være familiemann. Har du noen tips til oss andre om hvordan man best sjonglerer et stort antall baller i hverdagen?

– Det viktigste for meg har vært å forkorte møter. Man kan ikke unngå møter i livet, men tidlig i korona var folk så usikre på Zoom og Teams og Skype at møtene ble superkorte. Helt fabelaktig! Så jeg stemmer for at vi tar med oss denne tidlige korona-kulturen ut i den fysiske verden. Så får vi alle mer tid til det vi har lyst til.

– Jeg har også adaptert den såkalte Pomodoro-teknikken.

– Og det er?

– 25 minutters jobb uten telefon, nettaviser og annet. 5 minutters pause. Gjenta tre ganger, så lenger pause.

– Klarer man dette, har man gjort tilsvarende en arbeidsdags nytte på halvannen time. For min del har det vært en revolusjon.

– Men hva gjør du når du ikke jobber? Hvordan slapper du av?

– Jeg har fått meg en fabelaktig hytte uten vann og strøm. Her en morgen så jeg ut i skauen og kjente på en underlig ro. Mer av det. Ellers er jeg fullstendig hektet på amerikansk fotball, som jeg ser hver søndag halve året.

– Et siste spørsmål: Hvilken film synes du alle i hele verden burde se?

– «There Will Be Blood». Det kan ikke gå galt når verdens beste regissør og verdens beste skuespiller forener krefter.

«The Ice Conversations», «Øya og havet» og «Rwanda – 30 år etter» skal være ferdige i løpet av året. Når dette leses, jobber Landmark med en dramadokumentar om det såkalte «Snartemosverdet».

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2024
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Kristian Landmark sammen med (f.h.) André Løyning, Tønes og Marius Christiansen: Privat