Intervju: – Hvorfor er folk så opptatt av hvordan andre lever?

Navn: Even Gottfred Benestad
Alder: 50 år
Kommer fra: Grimstad
Bor i: Oslo
Sivilstatus: Gift, to barn
Yrke: Regissør, manusforfatter og produsent for film og tv
Aktuell med: Dokumentarfilmen «Tre fedre», som har norsk kinopremiere til høsten

Even Benestad beskriver seg selv som en «drittkjedelig person». Det er derfor han lager film om mennesker som lever utenfor normalen.

– Det er 23 år siden, men jeg tipper at folk flest fremdeles forbinder deg med debutfilmen din, «Alt om min far». Her er en utfordring: Kan du kort oppsummere hva du har gjort siden da?

– Det tok litt tid mellom «Alt om min far» og den neste filmen. Jeg gjorde litt reklame og sånne ting. Så kom «Natural Born Star» i 2007, en novellefilm for TV2 i 2008 og «Pushwagner», som jeg lagde sammen med August Hanssen, i 2011. Etter det jobbet jeg i fire år som konsulent og drev med finansiering og vurdering av film. Så lagde jeg en barnekortfilm som ble litt borte i etterdønningene av covid.

– Nå har August og jeg fullført en film som heter «Tre fedre», som hadde premiere i Thessaloniki i mars.

– Hva slags film er «Tre fedre»?

– Den handler om tre menn som lever sammen i et flerpartnerskap. En av dem ble født med kvinnekropp og fikk beholde eggstokkene sine da han ble mann, og han har nå båret frem et barn. Vi har fulgt graviditeten og fødselen. Filmen kommer på kino til høsten.

– Er det først og fremst en film for skeive?

– Nei, det er det absolutt ikke. Det er en film for alle, en film om kjærlighet og familie. Fokus er ikke på det å være trans, selv om det naturligvis er en del av det. Først og fremst er det en nøytral historie om det å bli foreldre for første gang.

– Det er klart at alle bildene og scenene blir veldig annerledes fordi det er en annerledes situasjon. Men fra mitt ståsted skjønner jeg faen ikke hvorfor folk er så innmari opptatt av hvordan andre lever. Og det håper jeg at filmen klarer å formidle: «Hva er det egentlig som er problemet?»

– Vil det være riktig å si at menneskene du velger å portrettere er sånne som lever litt på siden av det gjennomsnittlige?

– Alltid! Det er fordi jeg er så sinnssykt gjennomsnittlig selv. Jeg blir glad i mennesker som lever bortenfor normalen fordi jeg er en drittkjedelig person. Jeg prøver å lære noe av disse menneskene som tør å gå ut på kanten og stå der; som tør å stå for den de er og hva de vil gjøre. 

– Jeg mener, jeg har to barn og bor i en hvit tomannsbolig med hekk og hage. Det er så kjedelig og døvt at jeg seriøst trenger noen impulser utenfra for å få inn lite grann farge.

– Hva var det som i sin tid trigget filminteressen din? Var det for eksempel en spesiell filmopplevelse?

– Den første skjellsettende opplevelsen med film var Sergio Leones «Once Upon a Time in America». Det var da jeg skjønte at det er noen skaper dette, at det er noen som har et blikk. Men jeg fikk bare lov til å se den første delen, for mamma ble så oppgitt over at det var så voldelig. Det tok 10 år før jeg fikk se resten. Men jeg var helt besatt av de bildene og musikken til Ennio Morricone. 

– I mine egne filmer ligger det nesten alltid små hommager til western- og gangsterfilmer.

– Men du endte opp med å lage dokumentarer?

– Det var på en måte det jeg kunne få til, fordi jeg hadde en far. Jeg hadde begynt på en filmutdannelse da pappa ringte og sa at han hadde fått tilbud om å lage dokumentarfilm. Han hadde nettopp stått frem på tv (som transperson, journ. komm.). «Kan du ikke bare vente i fire–fem år, så skal jeg utdanne meg til regissør og lage den filmen?» sa jeg. «OK,» sa han, og sånn ble det.

– Da jeg var ferdig med utdannelsen, følte jeg at det var det jeg måtte gjøre. Og det ble «Alt om min far».

– Har du et drømmeprosjekt?

– Jeg har lyst til å lage dokumentar om Jokke & Valentinerne. De hadde en veldig bestemt visuell profil og var et helnorsk band. Det er så mange band som lager amerikansk musikk på norsk, akkurat som vi lager veldig mange amerikanske filmer på norsk, men det var noe særegent norsk med Jokke & Valentinerne. Drømmen er å lage en film om dem med den visuelle profilen de hadde. 

– Problemet er at når man skal finansiere film, så er man som regel avhengig av penger fra andre steder enn bare Norge.

– Blir man ikke blasert og lei av film etter å ha jobbet med det selv i så mange år?

– Det har ikke gjort meg blasert. Jeg er fremdeles helt ko-ko. I snitt ser jeg kanskje en film om dagen. Hvis jeg har en helg hjemme alene, så ser jeg film og tv-serier. Det er det jeg liker best å gjøre.

– Helt til slutt: Hvilken dokumentarfilm synes du alle i hele verden burde se?

– Wow, holy moly! Det er lettere å komme på en fiksjonsfilm, for da vil jeg umiddelbart si «Once Upon a Time in America», men «Ibelin» mener jeg jo at alle bør se. Det er et av de beste eksemplene på en historie som nesten er for utrolig til å være virkelig, men så er den faktisk det.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 3/2025
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Privat