– Den slags avbrekk trenger vi en gang iblant, alle sammen

Ravnedalen Live
Fredag 18. juli

Det var færre folk på tredje dag av Ravnedalen Live. Til gjengjeld var gitarene mange flere og mye høyere.

Førsteinntrykk idet jeg ankommer Ravnedalen på dag 3: Her var det tomt, gitt!

Australske Civic, som spiller en muskuløs form for garasjerock, har bare et hundretalls mennesker foran seg på plenen. Arrangørene hadde garantert håpet på flere, men for enkelte av oss som allerede har stått to dager i trengsel, føles det i grunnen bare greit med litt albuerom.

Og folk kommer sigende sånn litt etter hvert, selvsagt. Sommerværet er fremdeles optimalt og programmet har mye å by på for sånne som liker rock.

Etter en timelang utblåsning med New York-bandet The Last Internationale og deres rockvariant – en variant som har referanser til det meste mellom MC5 og Nina Simone – er grunnlaget lagt for Hedvig Mollestad Trio.

Hedvig Mollestad Trio

TERNINGKAST 6

Instrumental jazzrock vil for mange neppe høres ut som oppskriften på en festaften. Men mange har da heller ikke vært på konsert med Hedvig Mollestad og trioen hennes.

Det er praktisk talt tomt på plenen idet gitarist Hedvig Mollestad Thomassen, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad – de to førsnevnte ikledd glitrende paljettkjoler – drar i gang. Men det trengs ikke mer enn et par akkorder før folk skjønner tegningen: Det er dette som er levende musikk.

Jøsseball, så gromt det låter!

Voksne lyttere med åpne sinn og store platesamlinger vil kunne trekke paralleller til både urmetalbandet Black Sabbath og jazzrock-pionerene Mahavishnu Orchestra. Men sånt har egentlig ikke annet enn akademisk interesse.

Foran scenen oppleves konserten som et eneste langt rush av spilleglede, hektende groove og fete riff stablet på fete riff.

Og selv om bandet flere ganger truer med å bli helt moldejazz – bare kronglete rytmer og rare tonearter, liksom – kan du alltid være trygg på at et nytt kontant rockriff venter i den andre enden. I kveld er til og med bass-soliene tøffe.

Mot slutten tømmer Mollestad en øl over sitt eget hode og spiller de siste partiene sine ute i det som er blitt en ikke veldig stor, men desto mer entusiastisk publikumsmasse. Omtrent der ender festivalens beste konsert: i en sky av pils, fuzz og leende mennesker.

Men så er det ikke helt slutt allikevel. På overtid rekker trioen sannelig å rase gjennom Led Zeppelins «Rock and Roll» også.

Det er bare å gi seg ende over.

The Darkness

TERNINGKAST: 4

Sist jeg så ordene «The Darkness» og «Kristiansand» i samme setning, var i 2013, da det britiske bandets konsert på Kick ble avlyst på grunn av sviktende billettsalg. Jeg hadde ikke forventet å se navnet deres øverst på en festivalplakat 12 år senere.

Nå trekker The Darkness åpenbart ikke store folkemengder i 2025 heller, men denne gangen blir det i hvert fall konsert.

De slår an tonen med «Rock and Roll Party Cowboy», en ublu hyllest til livets enklere gleder: «No sleeves/Harley Davidson/Yes, please!/Zippo lighter/Marlboro Reds/Jack Daniel’s/Big party!»

Det er en blodharry sang, men The Darkness avleverer den med «tunga i kinnet», som de sier der borte. Dette er smarte folk som liker å leke seg med rockens dummeste klisjeer.

Og i Justin Hawkins har de et unikum av en frontmann. Stemmen hans går over et idiotisk antall oktaver, han er et oppkomme av erkebritisk nonsenshumor og jammen kan han ikke stå på hodet og klappe takten med føttene også. Innimellom holder tullballet på å ta helt overhånd.

Når The Darkness endelig får spilt noen låter, sitter referansene løst. «Mortal Dread» åpner med et riff à la 70-talls AC/DC, «Motorheart» går passende nok i Motörhead-tempo og «The Longest Kiss» kunne glatt ha vært en av de mer tøysete låtene til Queen. Utmerkede «Love Is Only a Feeling» høres ut som noe amerikansk radio ville ha spilt ihjel på 80-tallet.

Og slik fortsetter det. Bandets eneste ordentlige hit, «I Believe in a Thing Called Love», innledes – apropos ingenting – med snutter av Townes Van Zandts «Pancho and Lefty» og Led Zeppelins «Immigrant Song». Det gir ingen mening, men det er ganske gøy.

Og det holder for en sommerkveld.

Takk for i år

TERNINGKAST RAVNEDALEN LIVE DAG TRE: 5

Og med det var tre lange dager plutselig over. Fine har de også vært.

OK, så ble noen sikkert stående vel lenge i pølsekø. OK, så ble damene stadig nødt til å snike seg inn på herretoalettene. OK, så var det – som alltid – fullt mulig å bli irritert på folk som brøytet seg lengst mulig fram på konsert bare for å stå der og skravle. 

Enkelte musikkanmeldere skulle dessuten gjerne ha sett sterkere navn øverst på plakaten.

Men det er ikke disse tingene vi kommer til å huske fra Ravnedalen Live i 2025. Det vi kommer til å huske, er alle menneskene som kom sammen i aldeles strålende sommervær for å henge og høre på god musikk. I noen dager der føltes den virkelige verden veldig langt unna.

Den slags avbrekk trenger vi en gang iblant, alle sammen.

Kort sagt: Vel blåst til dere som gjorde dette mulig! La oss gjøre det igjen om et års tid.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.07.25
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Lena Lislevand, Fædrelandsvennen