Ravnedalen Live
Onsdag 16. juli
Første dag på Ravnedalen Live så lenge ut til å bli en fuktig opplevelse. Men så kom sola og artistene begynte å spille.
Hver dag på Ravnedalen Live har sin egen profil. I motsetning til for eksempel Palmesus og Måkeskrik, som er for henholdsvis ungdommen og rockerne, er dagsprogrammene her satt sammen med ganske ulike publikumsgrupper i tankene.
Onsdagsprogrammet er det vanskeligste å sette en merkelapp på. La oss kalle det en god blanding som sikkert er ment å appellere til de voksne blant oss: Maria Mena, Veronica Akselsen, deLillos, Kari Bremnes og Band of Horses.
Jeg ankommer festivalområdet like etter at regnet har gitt seg, sola har tatt tak igjen og Maria Mena nærmer seg slutten av settet sitt. Mena er skravlete og blid og virker å ha en allerede nesten fullsatt plen på sin side.
Det føles som om sommeren med ett har kommet tilbake.
deLillos
TERNINGKAST 5
Etter at Veronica Akselsen har tatt det noen hakk ned med sin sjelfulle romani- og bedehusinspirerte musikk – sånt noe har de ikke på Palmesus, si! – er det klart for veteranene deLillos.
deLillos feirer 40-årsjubileum i 2025. Å holde sammen så lenge er jammen en prestasjon i seg selv, men enda mer imponerende blir det når man ser på hvor jevnt høy kvalitet dette bandet har holdt. Selvsagt har enkelte perioder virket mer inspirerte enn andre. Men deLillos har likevel alltid vært umiskjennelig deLillos.
Selv for oss som bare sporadisk spiller platene deres, føles det trygt å vite at de fremdeles dukker opp med jevne mellomrom.
I Ravnedalen åpner Lars, Lars, Lars og Øystein med den mindre kjente «Se på et tre» – «fordi det er så mange fine trær å se på her» – før de fortsetter med klassikerne «Finnes det en kvinne» og «Nei ikke gjør det». Lars Beckstrøm synger sin «Dragens hule» og Lars Lundevall sin «1992».
Alt sammen låter både smakfullt, proft og fint. Ikke minst 60-tallskoringene sitter som skudd. Innimellom får jeg likevel en følelse av autopilot.
Men så kommer en mektig og trolsk «Hjernen er alene» – komplett med Per Vestaby på munnspill, akkurat som på originalinnspillingen – og plutselig fryser jeg på ryggen i sommervarmen. Fra og med «Tøff i pyjamas» er bandet blitt merkbart løsere i snippen.
Resten av konserten er en eneste lang gullrekke: «Glemte minner», «Nitten åttifire», «Min beibi dro avsted», «Neste sommer», «Kokken Tor». Flere av låtene blir utvidet med småfrekke gitarsoli fra Lundevall og sjefen Lars Lillo-Stenberg selv.
Punktum settes med en «Smak av honning» som neppe kunne ha vært søtere.
Og vi kan ikke annet enn å gratulere med – og takke for – de første 40. Måtte det bli mange flere.
Band of Horses
TERNINGKAST 3
Kari Bremnes’ classy, poetiske voksenpop fungerer som en interessant kontrast til siste band ut.
Mine første tanker da Band of Horses ble annonsert som en av årets headlinere på Ravnedalen Live: Holder de på ennå? Og er de virkelig headlinermateriale i 2025?
Band of Horses hadde sitt øyeblikk i sola for rundt regnet 15–20 år siden, men klarte liksom aldri å ta steget helt opp i elitedivisjonen. For meg forsvant de bare sakte ut av bevisstheten.
Men, OK, til tross for at sisteutgivelsen er en fæl techno-remiks av den beste og mest populære sangen deres, «The Funeral», noterer jeg meg at Band of Horses fremdeles har tre millioner månedlige lyttere på Spotify.
Og nå står vokalist, gitarist og låtskriver Ben Bridwell på scenen i Kristiansand sammen med tre anonyme medmusikanter og spiller låter fra det som vel må sies å være glansdagene. Først ut er «Is There a Ghost» og «The Great Salt Lake».
Musikalsk lander Band of Horses et sted mellom fuzzete indierock fra rundt årtusenskiftet og det onde tunger sikkert vil kalle «dad rock». Deres sterkeste signatur er Bidwells lyse, skjøre stemme.
Dessverre avslører en fullengdes konsert at de har minst like mye gråstein som gull i bagasjen. Og det hjelper ikke at bandets framføring av det ujevne låtmaterialet alt for ofte oppleves statisk der den burde ha vært dynamisk og kjedelig der den burde ha vært ekstatisk.
Når «The Funeral» endelig kommer, som nest siste låt, oppleves det som for lite for sent. Da har minst halvparten av publikum allerede forlatt åstedet.
Og jeg har fått bekreftet min mistanke om at Band of Horses aldri ble headlinermateriale.
En hyggelig opplevelse
TERNINGKAST RAVNEDALEN LIVE DAG ÉN: 4
En halvslapp avrunding til tross: Første dag på årets Ravnedalen Live var en hyggelig opplevelse.
Arrangementsmessig virket det som om det meste gikk etter planen, og i løpet av mine mange timer på festivalområdet så jeg heller ikke én eneste virkelig overstadig beruset person. Til og med under konsertene oppførte folk seg bra. Som kjent er det mange som pleier å legge nabopraten sin til rett foran scenen på festivaler som dette, men her lot den mest hektiske møtevirksomheten til å foregå i bar- og spiseområdene, der den hører hjemme.
Det skal bli interessant å se hvordan det går når ungdommen og popmusikken inntar dalen i morgen.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.07.25
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Lena Lislevand, Fædrelandsvennen
Kommentarer
Legg inn en kommentar