Intervju: – Det er viktig å snakke om mennesker i manuelt arbeid

Navn: Rune Håverstad
Alder: 35 år
Kommer fra: Froland
Bor i: Kristiansand
Yrke: Filmskaper, billedkunstner og tømrer
Aktuell med: Kortfilmen «Arbeiderklassen», som ble vist på Filmfestivalen i Cannes i mai

Først da han forlot reklamebransjen i Oslo og laget film i hjembygda Froland, opplevde Rune Håverstad å bli tatt opp i det gode selskap.

– Idet vi snakker sammen, har du nettopp vært på filmfestivalen i Cannes og vist din kortfilm «Arbeiderklassen». Hvordan var det å være i Cannes?

– Cannes er et veldig overveldende sted. Tusenvis av filmfolk, skuespillere og produsenter samles der, så man føler seg jo litt liten som filmregissør fra Froland.

– Vår film var med i et bransjeprogram som heter Short Film Corner, hvor vi viste filmen til festivaler og distributører. Min oppgave var å selge inn filmen til disse folkene, men det var jeg ikke alene om. Det var så mange om beinet.

– Jeg forsøkte å nyte det faktum at vi var invitert ned av Norsk filminstitutt og bare være en del av festivalen fremfor å stresse etter oppmerksomhet.

– Det må være en rar følelse å lage en kortfilm i Froland og så få den vist i selveste Cannes? Hadde dere forventet noe sånt?

– Det var veldig absurd. Jeg har laget mye film opp igjennom, men hadde lite suksess med det jeg laget i Oslo. At jeg måtte tilbake til røttene mine i Froland, og lage film om yrkesskoleguttene jeg vokste opp med, for å bli med i det gode selskap, er jo en ironisk seier!

– Hva slags film er «Arbeiderklassen»?

– «Arbeiderklassen» handler om gutter på yrkesfag som sliter med å snakke om livets vanskelige sider. Manuelt arbeid er hardt, så man må våge å åpne opp for de myke sidene og være sårbar for å takle livet.

– Hva kan festivalvisningen føre til, tror du?

– Vanskelig å si hvor det kan gå. Filmen tar opp stoisk filosofi, hvilket handler om hva man kan og hva man ikke kan kontrollere i livet. At man ikke må fokusere på det man ikke kan kontrollere. Jeg kan jo ikke kontrollere hva folk synes om filmen. Det eneste jeg kan kontrollere, er at jeg gjør en så god jobb som mulig og så la «skjebnen» gjøre sin jobb etter det.

– Filmen er blitt tatt med på noen festivaler og håpet mitt er at vi kan gjøre konseptet om til en dramaserie. Jeg tror det er viktig å snakke om yrkesfag og mennesker som er i manuelt arbeid. Det er noe som trengs. Men veien til å lage en dramaserie er skrekkelig lang, så jeg må basere meg på være tømrer en god stund til for å få endene til å møtes.

– Du er fra arbeiderklassen selv?

– Jeg jobber som tømrer, og er sånn sett del av et klassisk arbeiderklasseyrke. Jeg tok fagbrev i voksen alder fordi jeg ikke lenger fikset livet i reklamebransjen i Oslo. Så min bakgrunn er nokså sammensatt.

– Hva var det med reklamebransjen du ikke fikset?

– Jeg liker bare ikke å bruke evnene mine til å selge produkter jeg mener er dritt. Som tømrer kan jeg være mer til nytte for samfunnet og familien min.

– Men målet – eller drømmen – er å leve av film?

– Målet er å skape ting jeg har lyst til å skape. Jeg både skriver, tegner, maler og lager film, så målet er ikke å leve av film. Drømmescenarioet er fifty-fifty kunst og håndverk. 

– Det er godt å bruke kroppen og å være til nytte, som sagt. Film er et overskuddsprodukt i samfunnet, spesielt fiksjon, som jeg lager. Dessuten hjelper tømringen meg med å holde meg på bakken og ikke tro at jeg er noe mer spesiell enn folk i andre yrker.

– Jeg tar det heller ikke for gitt at jeg får mer penger til å lage film. Det er veldig mange gode filmskapere der ute, så konkurransen er hard. Jeg vil ikke ha en karriere der jeg sliter meg ut for å få endene til å møtes. Det er viktigere at familien min har det den trenger. Da vil jeg heller tømre og tegne.

– Er du en filmnerd eller er du først og fremst opptatt av det å fortelle historier?

– Definitivt det siste. Jeg burde sett mer film. Men det er vel prisen for å være selvlært.

– Så hva slags historier er det du ønsker å fortelle?

– Det viktigste for meg er at jeg tror på fortellingen, at den har nok substans. Samtidig vil jeg gjerne gjøre mye. Jeg skriver på alt mulig: krim, barnefilm, kunstfilm, bilcrossfilm … Det er så mye å ta av. Utfordringen er å gjennomføre ideene, ikke å komme opp med dem.

– OK, vi pleier å runde av disse intervjuene med et umulig spørsmål: Hvilken film synes du alle i hele verden burde se?

– «The Square» av Ruben Östlund. Det er en fantastisk film, sammensatt og enkel på samme tid.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2025
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Privat