Navn: Nina Fay
Kommer fra: Kristiansand
Yrke: Artist, låtskriver og produsent
Aktuell med: EP-en «Hypnotize» og en ny EP som er rett rundt hjørnet
Nina Fay lager eksperimentell pop med løse rammer. – Blir det for perfekt, forsvinner sjelen, sier hun.
– Når dette leses, har høsten kommet. Hva driver du med da?
– Da sitter jeg mest sannsynlig og jobber med ferdigstilling av albumet mitt. Det har vært i prosess lenge, lyder og låter fra de to siste årene, og nå prøver jeg å sette det sammen på en måte som føles riktig. Jeg synes alltid ferdigstilling er vanskelig, når ideene, lydene og alt materialet skal få en endelig form. Det er den skumleste delen av prosessen.
– Er du kanskje en perfeksjonist?
– Ha ha, ja, det kan du si. Men jeg leter ikke etter lydlig perfeksjon, jeg er på leting etter den formen som best formidler intensjonen min, følelsen jeg vil at lyden skal bringe. Blir det for «perfekt», forsvinner sjelen.
– Det er vel en fare med moderne studioteknologi, at man kan perfeksjonere til det menneskelige blir borte …
– Ja, du har helt rett! Jeg jobber jo i en digital verden, DAWs (digitalt innspillings- og produksjonsutsyr, journ. komm.) er fullt av grids, og det er lett å bli opphengt i linjene.
– Selv om jeg dekonstruerer og rekonstruerer, ønsker jeg at lydene skal beholde noe organisk og tilfeldig, det er de elementene jeg elsker. Å la det være kaotisk i en «griddet» verden. I tidlige produksjoner, i ferdigstillingsprosessen, opplevde jeg flere ganger å perfeksjonere bort sjelen, så nå jeg har blitt veldig opptatt av å beholde den gjennom hele prosessen.
– Den første demoen eller ideen høres jo ofte rå, uferdig og kaotisk ut, men det er gjerne den som fanger øyeblikket og sinnsstemningen, og det er det jeg vil formidle. Så det gjelder å ikke miste det opprinnelige i løpet av prosessen, bare forme det nok til at det kan få leve videre. Hvis det gir mening?
– Ja, det gir mening … Er du selvlært som musiker og produsent?
– Jeg vokste opp i en veldig musikalsk familie, med en utrolig dyktig gitarist som far, som jeg har lært mye av. Jeg fikk nok mye av nysjerrigheten og ønsket om å utforske derfra. Jeg spilte gitar i ulike band da jeg var yngre, og skrev musikk fra jeg var rundt 12, tror jeg.
– Men for noen år siden oppdaget jeg noe som heter Ableton Live, og ble helt forelsket og avhengig av lydproduksjon. Jeg stengte meg inne og møtte ingen venner på ett år. Jeg har aldri opplevd å bli så avhengig. Det føltes som å oppdage musikk på nytt, og å utforske hvem jeg selv var, gjennom å utforske lyden. Jeg lagde masse rart, mye interessante og ukonvensjonelle strukturer, før jeg etter hvert begynte å utforme det til låter med tekst og vokal.
– Jeg visste at det var dette jeg ville gjøre, så jeg søkte på studiet i Elektronisk musikk, og kom – til min store overraskelse – inn. Der har jeg fått mentoring fra musikere og produsenter med mye erfaring. Og jeg har fortsatt masse igjen å lære.
– Hvordan vil du selv beskrive musikken din? Den er liksom både melankolsk og dansbar.
– Det er gøy at du sier. Da jeg var liten, hørte jeg mye Tsjajkovskij hjemme. Jeg har sikkert hørt «Nøtteknekkeren» i stykker og har en stor forkjærlighet for melankoli og dramatikk i musikk. Jeg vil at musikk skal få meg til å føle dypt. Samtidig trekkes jeg mot elektronisk musikk. Jeg elsket deadmau5 da jeg var liten, spesielt låten «Strobe», hvor alt handler om stemning.
– Da jeg begynte å leke med lyddesign og produksjon selv, ble jeg helt oppslukt av lydlig tekstur, og i den perioden falt harmonikk og struktur helt bort. De siste par årene har jeg funnet tilbake til at harmonikken er det som treffer meg følelsesmessig. Nå prøver jeg å forene det med det teksturelle og eksperimentelle. Også liker jeg når musikk får meg å bevege meg, så jeg lar gjerne kicken gå.
– Så musikken er kanskje i et eksperimentelt pop-format … men med løse rammer.
– På det mer forretningsmessige planet skjønner jeg at du gjør det meste selv, uten management og plateselskap i ryggen?
– Det stemmer! Frem til nylig har jeg jobbet alene og vært låtskriver, studiotekniker og min egen booking-agent og manager, men i det siste har jeg begynt å jobbe med noen på business- og managementsiden, og er i gang med å bygge et team. Det føles veldig riktig akkurat nå.
– OK, denne spalten har et fast avrundingsspørsmål: Hvilket album synes du alle i hele verden burde høre?
– Ahh, hvis jeg må velge ett album utifra alt jeg elsker, må det bli «Taiga» av Kubbi. Det er et album jeg alltid kommer tilbake til.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2025
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Aleksandra Suchkova
Kommentarer
Legg inn en kommentar