De stundesløse!
Sted: Haubitz Hall, Kristiansand
Tid: Lørdag 24. januar
Publikum: Minst 300 (utsolgt)
TERNINGKAST 3
Per Fronth, Knut Nærum og resten av De stundesløse! burde nok ikke si opp dagjobbene sine med det første.
Livet som konsertanmelder har stadig nye utfordringer å by på. Denne speilglatte lørdagskvelden i januar, for eksempel, er det ikke en gjeng unge fremadstormende artister jeg har blitt sendt ut for å vurdere, men en gjeng eldre tilbakeskuende uten andre ambisjoner enn å ha det gøy.
Hvordan skal man egentlig skrive kritisk om sånt noe?
Hvis man velger å betrakte det hele som en slags venners venner-fest, en feiring av egen, for lengst svunnen ungdom, må konserten sies å være en suksess. Stemningen er godt påseilt lenge før bandet har gått på.
De stundesløse! hadde sin relative storhetstid da de regjerte Kristiansands konsertscener tidlig på 1980-tallet. Siden 2017 har de hatt sporadiske gjenforeninger.
Fremdeles er det originalmedlemmene Per Fronth (vokal, gitar og munnspill), Steinar Vindsland (vokal), Knut Nærum (gitar), Halvor Kråkenes (bass), Harald Berglihn (keys) og Henry Gundersen (trommer) som holder det gående. I tillegg har de fått med seg to dyktige ungfoler, Ørjan Madsen og Gunnar Sjur Ringøen, på gitar og orgel.
Vindsland entrer scenen i Batman-kostyme. Resten stiller i dress og med halvt stolte, halvt brydde smil.
Musikalsk byr De stundesløse! på 80-tallsnostalgi for alle som gikk kledd i svart heller enn rosa, som ikke hørte på Duran Duran, men post-punk som Gang of Four og The Aller Værste!. Det betyr slagordpregede tekster og kantete gitarriff over stramme, stringente rytmer.
Uttrykket har tålt tidens tann bedre enn man kanskje skulle tro, og på sitt beste får De stundesløse! mye ut av det.
Knut Nærum-komposisjonen «Alt jeg har» kan skilte med kul bassgang og stilig orgelsolo. «Vik fra meg o spedalske» har den desidert mest minneverdige tekstlinja: «… o spedalske, dine fingre er som chips».
Dessverre har bandet langt ifra nok godt materiale til en og en halv time med konsert. Ofte blir dessuten både låtene og oppholdene mellom dem alt for lange og pludrete. Gjennomføringen oppleves ikke kjempeprofesjonell, for å si det sånn.
Det nærmeste De stundesløse! har kommet en hit, Per Fronths skamløst allsangvennlige «Kristiansand (En by ved havet)», har de klokelig nok spart til slutt. Den blir så godt mottatt at de smørblide noen-og-60-åringene like godt spiller den én gang til, nå under tittelen «Mandal (En by ved havet)».
Såpass uhøytidelige er de, og deres venner i publikum belønner dem med taktfaste rop om «én låt til».
Og selv om undertegnede ikke kan se noen lysende framtid for De stundesløse!, liker jeg tanken på at de skal fortsette å feire fortida sammen med venner og likesinnede så lenge helsa holder.
PS! Vokalist Steinar Vindsland er til daglig journalist i Fædrelandsvennen. Før denne teksten pleide han og konsertanmelderen å være på hils.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.01.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar