Navn: Linn Helene Løken
Alder: 37 år
Kommer fra: Sandefjord
Bosted: Oslo
Yrke: Manusforfatter, regissør og produsent i Morild Film AS
Aktuell med: Har mottatt støtte fra Sørnorsk Filmsenter for å lage dokumentarfilm om politi og psykiatri
For ni år siden visste ikke Linn Helene Løken opp eller ned på et kamera. Nå lager hun dokumentarfilmer hvor det personlige og samfunnsaktuelle går hånd i hånd.
– Sånn, nå er vi på opptak.
– Så fint at det har kommet en sånn funksjon. Det har jeg ventet på lenge.
– Ja, for du har bakgrunn som journalist?
– Retoriker og journalist, ja.
– Det var før du begynte med film?
– Jeg drev med podcast og jobbet med kommunikasjon i en interesseorganisasjon. Jeg har en – hva skal man si? – variert bakgrunn.
– Så hvordan endte du opp med film?
– Skal jeg være helt ærlig, så …
– Gjerne!
– He he, det var litt tilfeldig. For kanskje ni år siden ville jeg begynne på tegne- og malekurs, så jeg sjekket Folkeuniversitetet og der så jeg at de hadde et dokumentarfilmkurs. Det var et sånt kveldskurs. Jeg begynte på det, og mens jeg var der, fikk jeg ideen til å lage «Sommerbarna», den første filmen min. «Sommerbarna» ble min filmskole.
– Så du begynte ikke som filmnerd? Film var mer et journalistisk medium for deg?
– Jeg er ikke filmnerd! Jeg elsker jo film, men den store fascinasjonen og detaljkunnskapen som mange andre filmskapere har, den har ikke jeg. Målet mitt er egentlig bare å formidle følelser og gode historier.
– Hva slags historier er det du ønsker å fortelle, da?
– Hvis jeg klarer å finne noe personlig som går hånd i hånd med noe samfunnsaktuelt, så er det riktig for meg. I «Sommerbarna» handlet det om adopsjon, etterkrigstiden, forsoningsarbeid og fredsarbeid. Også handlet det om mamma, da.
– Hvordan har det vært å etablere seg som filmskaper?
– Det har vært en fin reise, men det har jo også vært mange oppoverbakker. Da jeg startet visste jeg jo ikke engang hva en produsent var eller hva som var opp og ned på et kamera. Det har vært mange ting å lære, men dokumentarbransjen er full av flotte folk som bare vil hverandre vel.
– Hva kan du si om filmen du jobber med nå?
– Jeg har jobbet med den i fire år nå. Det er et ganske omfattende arbeid, også journalistisk, fordi jeg har jobbet med research av saker der mennesker i psykiske kriser møter politiet og blir skutt. Filmen tar for seg en av disse sakene.
– Man blir kjent med en av dem som hadde utfordringer knyttet til både rus og psykiatri, som møter politiet en kveld og ender opp med å bli skutt og drept av dem. Filmen prøver å gå bak overskriftene på den type hendelser.
– Hvordan fant du fram til dette prosjektet?
– Det begynte med flere sånne saker. Det skjedde jo syv ganger mellom 2019 og 2022, at politiet skjøt på helseoppdrag, og seks mennesker ble drept. Det var en periode der dette skjedde ganske hyppig.
– Det henger sammen med at politiet oftere er bevæpnet?
– I saker som dette ville de nok ha vært bevæpnet uansett, men det at de skyter og dreper, er relativt nytt. Som oftest skyter de ikke, selvfølgelig, men da det skjedde mer og mer, ble jeg nysjerrig på hvordan det kunne ha seg. Så begynte jeg å grave og jobbe med flere saker simultant, helt til jeg endte opp med akkurat denne saken.
– Når er det mest givende å jobbe med film? Er det i planleggingsfasen, er det under innspilling elller er det når dere kan vise det ferdige resultatet til et publikum?
– Jeg føler meg mest levende når vi er på opptak og i klippen. Jeg koser meg veldig med å være på opptak, for da skjer det magiske ting, i hvert fall når man jobber med dokumentar. Da kan man ikke forutse hva man får. Og i klipperommet, når man ser at filmen blir til, da føler jeg at jeg danser. Det er der det skapes for meg.
– Nå tror jeg ikke vi har plass til så mye mer … Er det noe du synes vi burde snakke om?
– Hvis det er noe jeg har lært gjennom denne filmen jeg jobber med nå, og også min egen reise, er det at det å være kreativ kan ha en helbredende kraft. Og det trenger ikke å være å lage film. Det kan være hva som helst, å tegne, å skrive dikt eller å rydde, for den saks skyld.
– Det er veldig viktig for meg å få fram. Selv om det er noe lite, er det å skape i seg selv veldig, veldig verdifullt.
– Vi pleier å avslutte denne spalten med et helt håpløst spørsmål: Hvilken dokumentarfilm synes du alle i hele verden burde se?
– Kan jeg komme med to anbefalinger? «The Recovery Channel» av Ellen Ugelstad, som på en veldig smart måte tar opp noen av utfordringene i psykisk helsevern i Norge i dag.
– «Snøleoparden» («The Velvet Queen») av Marie Amiguet og Vincent Munier, en naturdokumentar helt utenom det vanlige og en vidunderlig opplevelse. Og musikk av Nick Cave!
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 4/2025
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Privat
Kommentarer
Legg inn en kommentar