Beharie
Sted: Krank i Kristiansand
Tid: Fredag 13. februar
Publikum: 200 (utsolgt)
TERNINGKAST 5
KI meg her og KI meg der: Levende musikk spilt av levende mennesker kommer aldri til å bli gammelt. Det er Beharie et levende bevis på.
Beharies pågående turné blir annonsert som «solo/duo». På Krank i kveld får vi duo-varianten.
Hovedpersonen – selvsagt med brillene og den viltvoksende afroen på plass – stiller med to mikrofonstativer og nylonstrenggitar. På hans venstre side sitter Bård Kristian Kylland bak en liten vegg av pianoer, Moog-synther og elektroniske duppedingser.
Etter litt stemming av gitar og et karakteristisk blygt smil fra Beharie, spiller de to «Don’t Wanna Know» for oss. Og fra første stund låter det aldeles nydelig.
Korte saksopplysninger for alle som ikke måtte ha hørt om ham: Christian Roger Beharie er 31 år gammel og kommer fra Sandnes. Siden 2019 har han gitt ut tre EP-er og to album, og så langt kan han notere seg for én Spellemannpris. Det kommer ikke som en overraskelse at Krank er utsolgt denne fredagskvelden.
Beharies studioinnspillinger får gjerne anmeldere til å sammenligne ham med R&B-artister som Frank Ocean. Live, uten band i ryggen, framstår han i mine ører mest av alt som en uvanlig sjelfull singer–songwriter.
I løpet av konserten får jeg da også assosiasjoner til en hel mengde forskjellige låter og artister, men sliter med å sette fingeren på akkurat hva og hvem. Til slutt velger jeg ganske enkelt å konstatere at Beharie best beskrives med ordene «klassisk» og «classy».
Og jeg skal si fyren kan synge. Mer enn noe annet er det stemmen som bærer konserten.
«Love Me», en av de mest populære låtene hans, kommer tidlig. Beharie setter fra seg gitaren og synger til Kyllands piano, og når han drar de lengste, mest inderlige tonene, belønner publikum ham med applaus som om det var en jazzkonsert, dette her.
Det samme skjer under «Simple Mistake», men nå er tonen veldig mye lenger og applausen går over i vill jubel.
Kontakten mellom scene og sal er i det hele tatt uvanlig god. På et tidspunkt kommer en danske bort til meg for å hviske at der nede ville alle ha vært mest opptatt av å filme og ta bilder, men her er det knapt noen som gjør annet enn å lytte. Jeg kaster et blikk rundt meg og ser at han har rett.
Folk står med lukkede øyne og svaier, flere med salige uttrykk i ansiktet. Helt framme ved scenekanten er det en dame som utfolder seg i en slags ekspressiv dans også. Ingenting av dette føles kleint eller rart, bare fint.
Når Beharie runder av med å synge «Won’t You Let Me Go», er det en annen dame som svarer med et klart og tydelig «No!». Fra scenen får vi et nytt blygt smil.
Det var en sånn kveld.
Originalt publisert i Fædrelandsvennens hjemmeside 14.02.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar