Espen Lind
Tid: Lørdag 21. mars
Sted: Storsalen i Kilden
Publikum: Cirka 1000 (så godt som fullt)
TERNINGKAST 5
Lørdag kveld feiret Espen Lind tre tiår med hits og pussigheter i Kilden. Klart det ble trivelig.
Han har vært med lenge nå, Espen Lind. Og «innholdsrik» er et alt for svakt ord å bruke om karrieren hans.
Tromsøværingen lanserte seg på litt vel bråkjekt vis under navnet Sway i 1995. Så ble han popstjerne på ordentlig, helt uten tøysete artistnavn, et par år senere.
På 2000-tallet har han delt tiden sin mellom å lage egen musikk og å jobbe med andre. Lind må være en av svært få som kan skryte av å ha skrevet for både Beyoncé og Taylor Swift.
I tillegg kommer suksessen med Lind, Nilsen, Fuentes og Holm, samt en tilbakevendende rolle som «mentor» i TV2-programmet The Voice.
Når den nå 54 år gamle Espen Lind går på scenen i Kilden, er det nok en gang med ny vind i det halvlange, velstelte håret sitt. Deltakelse i Hver gang vi møtes har gjerne den effekten.
I kveld får vi da også plenty callbacks til den evig populære tv-serien, noe som betyr at setlista blir ganske pussig.
Første sang ut er «Black Sunday». Den hadde jeg helt glemt, men alskens bjeller begynner å ringe i samme øyeblikk som refrenget kicker inn. Plutselig husker jeg at låten var en ganske stor radiohit for 25 år siden. Lind har hatt flere av dem enn i hvert fall jeg går rundt og tenker på til daglig.
«Million Miles Away» er en sånn midt-i-veien-poprock-låt jeg vanligvis ikke får stort ut av, men i Kilden blir den et tidlig høydepunkt. I klimakset får Lind bevist at han verken har mistet kraften eller de høyeste tonene i stemmen.
«By the Time I Get to Heaven», «The Buffalo Tapes» og Marit Larsen-tolkningen «Ustø grunn» er alle basert på tradisjonelle gospelformler. Sånt går selvsagt rett hjem i Kristiansand, til tross for at Linds gospel oftere handler om det kjødelige enn det åndelige.
Hele veien leverer bandet langt utover det man forventer av innleide backingmusikere. De fire kan låte funky, rocka eller smakfullt tilbakeholdne, alt etter som hva låtmaterialet krever av dem.
Skjalg Raaen, for eksempel, har tonet ned den mest utagerende gitarheltingen han bedrev sammen med Åge og Sambandet, og nøyer seg stort sett med å tilføre litt lekker slide her og noen stilige strat-toner der.
Kveldens kosteligste øyeblikk kommer når Raaen og Lind framfører Beyoncé-bangeren «Irreplaceable» som om den var en låt av The Everly Brothers.
Og man kan si mye om en konsert som går fra en Marcus & Martinus-cover («Plystre på dæ»), via et høystemt nummer med tekst av Edvard Hoem («Sangen om mitt liv»), til en låt fra den gang Espen Lind var en slags nordnorsk Temu-Prince («Yum Yum Gimme Some»), men kjedelig rekker den definitivt ikke å bli.
Og når jeg skriver dette med «When Susannah Cries» på hjernen, er alt akkurat som det skal være.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.03.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar