Doktor Glas
Sverige 2026
Regi: Erik Leijonborg
Skuespillere: Isac Calmroth, Christian Fandango og Thea Sofie Loch Næss
Aldersgrense: 15 år
TERNINGKAST 3
Thea Sofie Loch Næss fra Kristiansand er lyspunktet i denne ellers skuffende svenske thrilleren.
Det er minst 10 år siden jeg leste den svenske klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg. Mange detaljer har gått i glemmeboka, men jeg husker at romanen framsto forbløffende moderne til å være skrevet i 1905, og at dens dypblå, melankolske grunnstemning talte veldig til meg.
Aller best husker jeg Söderbergs vakkert formulerte, men egentlig helt knusende filosofiske betraktninger: «Sjelen skjelver av skrekk for tomrommet og ønsker kontakt for enhver pris.»
Nå er Doktor Glas blitt film for tredje gang (de forrige versjonene kom i 1942 og 1968). Dessverre har lite av det som gjorde inntrykk på meg i boka overlevd overføringen.
I filmen er det som var et drama om det stocholmske borgerskap ved forrige århundreskifte, blitt til en slags nordisk noir om vår tids kjendis- og rikmannsklasse.
Helga Gregorius (Thea Sofie Loch Næss) er influenceren som oppsøker den unge legen Gabriel Glas (Isac Calmroth). Hun føler «enormt äckel» for sin alltid kåte mann, suksessforfatteren Patrik (Christian Fandango), og er ute etter smertestillende for skadene han påfører henne. Glas blir umiddelbart tiltrukket av pasienten. Så dukker Patrik også opp på kontoret hans.
Det er duket for trekantdrama, og snart har doktor Glas kastet all legeetikk over bord.
Jeg har i og for seg ingen problemer med oppdateringene manusforfatter Isac Calmroth, altså samme mann som spiller tittelrollen, har gjort. Men det er mye annet som skurrer.
Calmroth kan muligens passere som usikker og ukysset lege, men det er absolutt ingenting troverdig ved Christian Fandango som forfatter, samme hvor overfladisk og selvforelsket han er ment å være. Verken Calmroth eller Fandango får hjelp av et manus som er fullt av dum dialog og simpel psykologisering.
I denne sammenhengen virker Söderberg-sitatene bare utenpåklistede.
Filmens lyspunkt er Thea Sofie Loch Næss (Den stygge stesøsteren, tv-serien So Long, Marianne) fra Kristiansand. Med en blanding av sårbarhet og styrke – og på akkurat passe krøkkete svorsk – klarer hun å gi liv til en kvinne som må finne seg i å bli beglodd og begjært samtidig som livssituasjonen hennes blir stadig mer desperat.
Det skal også sies at filmen tar seg opp etter hvert som «partydrogene» kicker inn og angsten og dekadansen tar overhånd.
Og, for all del, Doktor Glas kan sikkert fungere som tidtrøyte på en tirsdagskveld. Men vi lider ikke akkurat av noen mangel på tidtrøyte nå til dags, og denne filmen hadde potensial til å bli noe man faktisk kom til å huske.
Jeg slår herved et slag for å lese boka istedet.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.03.26
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar