Tung musikk, blide folk

Kristiansand Rockfest ’26
Med: PowerRide, SubTrees og Omegashift
Sted: Kick Kulturhus
Tid: Fredag 15. mai
Publikum: 2–300 (det varierte i løpet av kvelden)

TERNINGKAST 5

Fortsatt er det mye trøkk igjen i den voksne delen av det lokale metalmiljøet.

Det er fredag kveld og rene gjenforeningsfesten for det vi må kunne kalle 90-tallsgenerasjonen i Kristiansands metalhistorie. På Kick vrimler det av kjente fjes, også for meg som bare vanket i utkanten av disse miljøene.

Selv om den gjennomsnittlige livvidden er noen hakk større enn i glansdagene, later ikke folk til å ha mistet verken tørsten på øl eller kjærligheten til hard musikk.

Og kveldens tre band, PowerRide, SubTrees og Omegashift, har minst like lang fartstid som publikum. Forskjellige som de er, stiller alle med høy metalfaglig kompetanse og et avklart forhold til egen mangel på kommersiell suksess. 

Kort og godt: Både artistene og alle vi andre er her for å ha det gøy.

Omegashift

Omegashift, som er først ut på scenen, er definitivt et metalband, men akkurat hvor de passer inn i jungelen av undersjangre, er det ikke lett å sette fingeren på.

Den korrekte merkelappen er antakelig doom med kvinnelig vokal. For de uinnvidde: Det betyr seigt tempo og tunge gitarer toppet med en god dose melodrama.

Kjernen i Omegashift er de trønderske brødrene Bjørnar (gitarist og låtskriver) og Yngve Moum Jacobsen (trommis), som begge har vært sentrale i Kristiansands metalmiljøer i en mannsalder. Men i rampelyset er det vokalist Jorunn Aateigen og den evig entusiastiske live-gitaristen Anders Elle som står.

Aateigen holder mer tilbake enn metalvokalister flest, sånn rent stemmemessig. Det bidrar til å gi Omegashift et annet, mer subtilt uttrykk enn mange sammenlignbare band. Desto mer effektfullt blir det når hun og resten av musikerne først trår til med full styrke.

Så får det bare være at jeg synes de langstrakte, alvorstunge komposisjonene deres kan bli vel innadvendte i lengden.

Mens det store flertallet av verdens metalband virker fornøyde med å høres ut som andre metalband, går Omegashift for egenart og egenrådighet. Sånt skal man ha respekt for.

SubTrees

Omegashift har ny musikk på gang og PowerRide slapp plate for noen måneder siden, men SubTrees gir ut nytt album i dag. Det har – i tillegg til litt krøkkete tegnsetting – den dypt selvironiske tittelen ..A Lifetime in the Shadows...

SubTrees har helt siden midten av 90-tallet har vært hjertebarnet til Rikard Klungland, og er enda vanskeligere å sjangerbestemme enn Omegashift. Her blandes metalen med prog, gotiske stemninger og noe som for meg minner om alternativ rock fra 90-tallet.

Klungland, iført noe midt mellom en munkekutte og en aristokratisk frakk, står for aftenens mest intense vokalinnsats og sceneopptreden. Imponerende nok matches han langt på vei av sin nye sangmakker Charlotte Schøgren, mens sololøpene til gitarist Hans Dalen med god margin er de mest elegante vi får høre hele kvelden.

At jeg jevnt over foretrekker de rett-fram-rocka øyeblikkene deres framfor de mest maksimalistisk anmassende, får kanskje være mitt problem. Klungland og gjengen vet hva de driver med.

PowerRide

Mens SubTrees og Omegashift er vriene å sette i bås, flagger PowerRide inspirasjonskildene sine med dårlig skjult stolthet.

De kan høres ut som Ozzy i det ene øyeblikket og Motörhead i det neste, bare for å tippe over i noe Dream Theater-aktig svulstig når du minst venter det. I «First Against the Wall» drar de like godt til med growling og ultrabrutal riffing også.

Kanskje er det deres nærmere 20 år som coverband som har satt uslettelige spor.

Spilleglede skorter det heller ikke på. Erik Bjorvand ligner kanskje på The Whos Roger Daltrey, ikke minst når han plukker opp tamburinen, men egentlig er han en heavy metal-vokalist av den klassiske skolen, en sånn som med letthet kan trenge gjennom selv den mest massive lydvegg. Den ustoppelige Anders Elle (han igjen) tar på sin side stadig turen ut i publikum med gitaren sin.

Mot slutten begynner blidfisene sannelig å spille coverlåter også. 

Da klokka nærmet seg ett og jeg bare måtte gå, var PowerRide midt i «Livin’ on a Prayer» og viste ingen tegn til å ville gi seg med det første.

Og det er jo akkurat sånn det skal være på fest.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.05.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad