Gamle folk nå til dags!

Deep Purple
Tid: Søndag 14. juni
Sted: Dirty Old Town Live, Odderøya, Kristiansand
Publikum: Drøyt 4500

TERNINGKAST 5

Deep Purple tvinger oss til å ta debatten: Er ikke rock egentlig alt for viktig til at vi kan overlate den til ungdommen?

Det er sikkert kjedelig at det alltid blir gjort et stort nummer av alderen til klassiske band. Men det føles faktisk ikke så lite sprøtt å skulle se Deep Purple i 2026.

Jeg har hatt et forhold til dem siden midten av 80-tallet. Allerede den gang, for 40 (!) år siden, ble de regnet som et gammelt band. De hadde tross alt en historie som strakk seg helt tilbake til 1968. 

Men her er vi altså, og Purple åpner, som de må gjort flere tusen ganger før, med «Highway Star».

Det kiler i mellomgulvet når skarptromma til Ian Paice og bassen til Roger Glover finner hverandre, og det er umulig å ikke glise idet resten av bandet kicker inn.

Duellen mellom gitar og Hammond-orgel låter ikke som vi husker den fra live-abumet Made in Japan (1972), men så er det da heller ikke Ritchie Blackmore og Jon Lord som står for soliene. Det er det «nykommerne» Simon McBride og Don Airey som gjør.

Utover i konserten er det de to som skal få mest plass. Begge viser seg som verdige arvtakere til kjempeskoene de har fått å fylle.

Og i front står Ian Gillan. I en alder av 80 ser han kanskje mest av alt ut som en pensjonert lektor, men den gamle kraftvokalisten har fremdeles en hel del å gi. Han må bare unngå de høyeste, mest skrikete tonene, de som kom så lett for ham i yngre år. 

Settlista byr på en god blanding av gamle og nye låter. Helt ferske «Arrogant Boy» og «Diablo» høres mer ut som Purple på 70-tallet enn Purple har gjort siden 70-tallet, og står seg godt side om side med årgangsmateriale som «Hard Lovin' Man» og «Into the Fire».

Oppskriften er og forblir hard, bluesbasert rock med innslag av prog og improvisasjon.

Underveis rekker jeg å tenke at hvis blues- og jazzmusikere, for eksempel, bare blir mer virtouse med alderen, hvorfor skal ikke rockmusikere også kunne bli det? Deep Purple anno 2026 slår meg som et eksempel på at det er mulig.

Selv de mest elleville sololøpene og mest usannsynlige overgangene virker lekende lette for dem.

Jeg merker meg også mange kostelige små øyeblikk: Airey som får overlevert et glass rødvin under en spesielt intens solo, Gillan som gir Paice en streng pekefinger idet han begynner å spille midt i en låtintroduksjon, Glover og McBride som unner seg en munter passiar halvveis ute i «Space Truckin’».

Alle fem gir inntrykk av å kose seg, av å være takknemlige for at de fremdeles kan holde på som de gjør. Bedre enn noen vet de at alt en dag kommer til å stoppe av seg selv.

Og så lenge de kan levere på dette nivået, er det bare å nyte det.

Det sier seg kanskje selv, men det å runde av med «Smoke on the Water», «Hush» og «Black Night», viser seg å være et populært tiltak. Etter konsertslutt synger folk riffet til sistnevnte på sin vei ut i natten.

De virker takknemlige, de også.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.06.26
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen