Hellbillies = hel ved

Hellbillies
Lørdag på Sommerbris

TERNINGKAST 5

Det ble allsang og dansing i gjørma da Hellbillies spilte på Sommerbris.

Hellbillies er blant norsk musikks mest trofaste slitere.

Siden oppstarten i Ål i Hallingdal for 36 år siden, har de spilt på stort sett alt som finnes av klubber, kulturhus, grendehus og festivaler her til lands. Sånt blir det gjerne solide band av.

Men etter så lang tid er det også en fare for at ting begynner å gå på rutine, at autopiloten tar over, liksom.

På Sommerbris viser Hellbillies ingen tegn til å være der ennå. Tvert i mot demonstrerer de hvorfor både gamle og unge, både musikksnobber og de som bare vil feste, liker dem.

Musikken deres er folkelig og lettfattelig, men samtidig full av mer eller mindre subtile rockhistoriske referanser.

Åpningslåta «Sur som rognebær» oppsummerer det meste. Det er Hellbillies-versjonen av The Marshall Tucker Band sin «Fire on the Mountain», tilsatt tekst om en urtypisk norsk bygdeskikkelse. Brødrene Haugen pynter den med sørstatsautentiske gitarharmonier.

Ikke minst Lars Håvard har en god dag i dag. Han høres ut som Mick Taylor i det ene øyeblikket, Mike Campbell i det neste og Duane Allman etter det igjen. Selv storebror Aslag virker imponert over det han presterer i «Sju».

Siden Sommerbris praktisk talt er en overdimensjonert bygdefest i byen, sier det seg selv at gamle glansnumre som «Den finast eg veit» og «Ei krasafaren steinbu» går rett hjem. 

Førstnevnte utløser rungende, rørende allsang. Ungdommen danser uironisk swing i gjørma til sistnevnte.

Avsluttende «Steingrunn» blir en siste runde med Stones-aktig boogie, komplett med Keef-gitar og innstendig pianohamring. 

«Eg he 20 år på vegen,» synger Aslag Haugen i låta med omtrent samme tittel.

I kveld hørtes Hellbillies ut til å være klare for 20 år til, minst.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 13.06.26
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Jacob J. Buchard, Fædrelandsvennen