Patti Smith Group
Lørdag på Ravnedalen Live
TERNINGKAST 4
Patti Smith hadde ikke helt dagen på Ravnedalen Live. Vi elsker henne allikevel.
Klokka halv sju på lørdag kveld kommer Patti Smith og det lille bandet hennes vandrende ut på scenen i Ravnedalen. Patti har på seg solbriller, strikkelue og en stor jakke – alt sammen tilsynelatende helt unødvendig – men ellers ser hun til forveksling lik ut som forrige gang jeg så henne.
«Hello trees and hello everybody», sier hun og gir oss sitt varmeste smil. Så introduserer hun «Ghost Dance» som en sang om fellesskap.
Bandet spiller den gamle klassikeren i en dempet, akustisk og liksom avventende versjon.
«Forrige gang» var forresten under Canal Street i Arendal i 2014. I min anmeldelse derfra gjorde jeg et stort nummer av hvor bra – og hun var virkelig aldeles overveldende bra – hun var til å være hele 67 år gammel. Jeg hadde ikke forventet å se henne igjen i Kristiansand 12 år senere.
Når det likevel skjedde, var det nok optimistisk av meg å tro at opplevelsen ville bli like overveldende.
Men idet «Dancing Barefoot» og «Summer Cannibals» kommer i like tilbakeholdne versjoner, begynner en uggen følelse så smått å gjøre seg gjeldende: Kan det være at Patti Smith ikke har dagen, at hun faktisk kan kjenne alderen tynge?
Det ville være fullt forståelig i så fall, damen fyller tross alt 80 om et halvt år. Men det er også litt leit å være vitne til.
Vi får en vakker tolkning av The Doors’ «The Crystal Ship» og gode Patti scorer mange poeng på å antyde at «Nine» handler om Erling Haaland. Men etter det dabber konserten kraftig av.
«Nine» ender i lange soli av gitarist Jackson Smith og bassist Tony Shanahan, og deretter er det Shanahan som tar vokalen på både Lou Reeds «Walk on the Wild Side» og Steve Earles «Galway Girl». Patti Smith sitter bare ved siden av scenen og ser på.
Og selv om en pustepause er henne vel unt, virkelig, er det vel ingen som har kommet hit for å høre formålsløs jamming og middelmådige coverversjoner.
Hovedpersonen kommer tilbake for en flott «Peaceable Kingdom», som selvsagt blir dedisert til det palestinske folk, og i stadionrockerne «Because the Night» og «People Have the Power» aner vi igjen et snev av gammel storhet.
Men så er det også slutt. Patti Smith gir oss det samme varme smilet en gang til, før hun og resten av bandet forlater Ravnedalen uten å ha spilt «Gloria».
Og selv om vi elsker henne og alltid kommer til å elske henne, ble dette dessverre noe av et antiklimaks.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.07.26
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Joel Nziza, Fædrelandsvennen
Kommentarer
Legg inn en kommentar