Helene Bøksle og terroren

Stemmen som forsvant
Norge 2026
Regi, foto og klipp: Jørgen Nordby
Manus: Jørgen Nordby, Kristian Landmark og André Løyning
Produsenter: Kristian Landmark og Jørgen Nordby
Medvirkende: Helene Bøksle, Asbjørn Slettemark, Karin Park, Espen Tjersland, Eímear Noone, Ingrid Marie Vaag Endrerud, Tonje Brenna, Rolf Lennart Stensø og Kringkastingsorkestret (KORK)
Aldersgrense ikke oppgitt

TERNINGKAST 5

Dokumentaren «Stemmen som forsvant» er ikke bare et høyst uvanlig artistportrett. Den gir oss også en ny innfallsvinkel til 22. juli.

De grufulle hendelsene 22. juli 2011 fikk konsekvenser langt utover det selv terroristen kunne ha forestilt seg. Blant de utallige berørte var artisten Helene Bøksle.

Den timelange dokumentarfilmen Stemmen som forsvant er dels et portrett av henne, og dels er den historien om hvordan hun, høyst ufrivillig, ble tildelt en rolle i det som skjedde.

Bøksle forteller selv om en oppvekst i den pureste sørlandsidyll, innerst i Harkmarkfjorden i Lindesnes, med gode, trygge, støttende foreldre. Unge Helene drømte om et liv der hun kunne glede andre med sang.

Det er ikke fritt for at disse innledende sekvensene, hvor Bøksle sitter med strikkegenser, rufsete hår og hendene rundt en stor tekopp, oppleves iscenesatte. Artisten framstår farlig nær den prektige klisjeen hun etter eget utsagn absolutt ikke vil bli identifisert med.

Samtidig fungerer de glansede bildene som en effektiv kontrast til mye av det som skal følge.

I 2008 sang Bøksle på soundtracket til dataspillet Age of Conan, et stykke gutteromskultur som på denne tida ble til et internasjonalt fenomen. Over hele verden kunne gamere nå styre halvnakne muskelmenn som kappet hodene av hverandre mens de hørte på en sørlandsk englestemme.

Så kom terroraksjonene i regjeringskvartalet og på Utøya. Bøksle reagerte, som alle oss andre, med sjokk og vantro. Men for henne var dette bare begynnelsen.

Det viste seg at Anders Behring Breivik hadde omtalt Helene Bøksle i panegyriske ordelag i det såkalte «manifestet» sitt. «Virkelig episk, veldig kraftfullt og motiverende», skrev han om Age of Conan-bidraget hennes, «verdig til å bli spilt under en martyr-operasjon».

Ifølge enkelte kilder skal Breivik ha hatt Bøksle på øret mens han jaktet på ungdommer under AUFs sommerleir.

Én ting er hvor rystende dette var for henne som menneske og artist. Stemmen som forsvant forteller på sobert og redelig vis hvordan hun, via et besøk på Utøya og en rensende opptreden med KORK, gradvis tar tilbake det terroristen stjal fra henne.

Enda mer interessante er de større spørsmålene filmen lar publikum sitte igjen med: Kan hvem som helst ta eierskap til kunsten? Kan kunsten brukes til formål kunstneren selv tar avstand fra? 

Ja, hva er egentlig kunsten til for?

Det var mange som led mer enn Helene Bøksle etter 22. juli. Stemmen som forsvant prøver heller ikke å si noe annet. Det filmen gjør, er å gi oss enda en innfallsvinkel til et traume vi verken kan eller bør bli ferdige med.

Og det må jo være en av tingene kunsten er til for.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 26.08.26
© Roy Søbstad