Jaga Jazzist & Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent KSO: Lars Erik Gudim
Jaga Jazzist: Lars Horntveth, Andreas Mjøs, Simen Følstad Nilsen, Øystein Moen, Line Horntveth, Erik Johannessen, Even Ormestad og Martin Horntveth
Tid: Torsdag 13. august
Sted: Storsalen i Kilden
Publikum: Cirka 700
TERNINGKAST 5
Torsdag kveld smeltet Jaga Jazzist og Kristiansand Symfoniorkester sammen til én stor, leken organisme.
Det er et ganske kult symfoniorkester vi har her i byen. I tillegg til den vanlige virksomheten sin, som å backe Kildens teateroppsetninger og framføre verker fra det klassiske repertoaret, er de stadig involvert i spreke crossover-produksjoner.
Marte Wulff i 2014, Ane Brun i 2019, Ola Kvernbergs Steamdome i 2024 og Erlend Ropstad nå i vår, samt et par sesonger med Palmesus Classics, er samarbeidene jeg kan ramse opp fra toppen av hodet.
Og ikke pleier KSO å bare bidra med litt strykerglasur heller. Her snakker vi om konserter som har vært gjennomarrangerte fra bunnen av.
Slik er det også når de i kveld har fått jazz-, rock- og elektronika-hybridorkesteret Jaga Jazzist på besøk.
På forhånd var det annonsert at Jaga-albumet Pyramid fra 2020 skulle ligge til grunn for konserten. Det viser seg snart at den 39 minutter lange plata er blitt kraftig utvidet for anledningen.
Åttemannsbandet har rigget seg til med instrumentparken sin lengst framme på scenen. I midten, som seg hør og bør med ryggen til, står dirigent Lars Erik Gudim, mens orkesteret opptar alt som gjenstår av plass. På bakteppet projiseres hvit støy, psykedeliske mønstre og ekle bananfluer, alt etter som.
Introen er en langsom, illevarslende sak med mye stryk og marimba. Når den langt om lenge glir over i et mer typisk Jaga Jazzist-landskap dominert av hektiske rytmer og hissige blåserriff – ispedd noe såpass frekt som en tubasolo – går det skumle over til å bli noe groovy og gøyalt.
Allerede her gir jeg opp mitt forsøk på å gjenkjenne låtene fra albumet. Det føles mer givende å lytte som om dette er et helt, mer eller mindre sammenhengende verk og bare gi seg hen til opplevelsen.
Det hjelper at Jagas musikk er av en type som nesten ikke kan unngå skape bilder i hodet på lytteren.
Når konserten er på sitt mest oppjagede og stressede, noterer jeg i blokka mi at det høres ut som forfølgelsessekvensen i en thriller. Et annet sted skriver jeg noe om «Wagner med rocktrommer».
I mer nedpå partier minner musikken – mye takket være KSOs organiske kvaliteter – mest av alt om pur natur. Stykket fra det kommende Jaga-albumet er et godt eksempel på det.
Ingenting av dette slår meg som spesielt nyskapende i 2026. Men hvilken rolle spiller vel det så lenge foten går, gåsehuden brer seg og smilet er på plass fra begynnelse til slutt?
90 instrumentale minutter har sjelden gått fortere.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.08.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar