Spekkhogger og Fuzzycat Organ Quartet
Tid: Torsdag 17. september
Sted: Kafé Krank i Kristiansand
Publikum: Rundt 50
TERNINGKAST 4
Denne dobbeltkonserten kan oppsummeres med ett eneste ord: intens.
Fuzzycat Organ Quartet er et Oslo-band med kun en håndfull utgitte låter i bagasjen. Likevel inntar de Krank-scenen som om den skulle tilhøre dem.
Dét er som det skal – og må – være. Rock av den typen Fuzzycat Organ Quartet spiller, fungerer kun når artistene selv tror 100 prosent på det de gjør.
Vi snakker om en slags garasjerock og/eller postpunk inspirert av kaospiloter som Pom Poko og Viagra Boys. Originalt nok stiller fuzzykattene uten gitarist. Men det skorter ikke på trøkket av den grunn.
Bassen buldrer og trommene hamrer mens synthmannen til venstre fargelegger de korte, energiske låtene med like deler lyd og ulyd. Vokalist Synne Hellebø veksler mellom å høres innsmigrende og fly forbanna ut.
Det er defintivt musikk man kan danse til, dette her. Men utfoldelsen skjer i tilfelle på egen risiko.
Lekne er Fuzzycat Organ Quartet også. Bandmedlemmene tar seg gjerne en joggetur rundt i salen, kommer med noen helt ubegripelige public announcements, lar tilfeldige publikummere få spille keyboard og kubjelle, og har generelt en litt køddete aura over seg.
De fikk garantert noen titalls nye venner i kveld.
Aftenens andre orkester, Spekkhogger, er et plateaktuelt, kristiansandsbasert metalband med like mye saksofon som gitar i front. Eventuelt er de et jazzband med uvanlig tungt komp.
Heller ikke de kan beskyldes for å ta seg selv plagsomt høytidelig. De fire musikerne stiller alle med brede smil og i hockeytrøyer med søt bandlogo på.
Bandet har beskrevet soundet sitt «som om John Coltrane gikk inn i feil studio og endte opp med å spille i Meshuggah». Det er morsomt sagt, men slår meg ikke som spesielt presist.
Jeg hører ikke stort av verken jazzlegendens higende spiritualitet eller metallegendenes nådeløst maskinelle polyrytmikk gjennom alt bulderet. For meg minner dette mer om «blackjazzen» Shining pleide å spille før de ble helt harry.
Men Spekkhogger har unektelig den rette intensiteten.
I «Sumplaks» er de på sitt mest headbanger-vennlige. Langstrakte «Regnbyge» viser at de kan være både atmosfæriske og lyriske, selv om også den ender i noen beinknusende klimaks. «Mordulk» har et så hektende riff at den allerede føles som en hit.
Alt i alt er det et tilfredsstillende lurveleven Spekkhogger lager.
Samtidig er det også noe uferdig over både dem og Fuzzycat Organ Quartet. Jeg tror at begge band har mer å gå på rent låtskrivermessig, og at de – hvis de velger å fortsette på sine respektive veier – med tida kan komme til å utvikle noe virkelig unikt, noe som er bare deres eget.
Jeg gleder meg til å følge dem.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.09.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar