Veldig svensk og veldig fint

Amanda Ginsburg
Tid: Onsdag 16. september
Sted: Hos Naboen i Kristiansand
Arrangør: Kristiansand Jazzvesen
Publikum: Cirka 60

TERNINGKAST 5

Onsdag kveld føltes en kjeller midt i Markens som en jazzklubb for 50–60 år siden.

Amanda Ginsburg er vel et navn de færreste av oss norrbaggar kan nikke gjenkjennende til. Men hjemme i Sverige er hun stor.

Siden platedebuten i 2018 har artisten fra Stockholm vunnet to Grammis, sunget duett med Per Gessle og deltatt i den kanskje aller svenskeste av alle svenske institusjoner, Allsång på Skansen. 

Nå har Ginsburg etter alt å dømme en stigende stjerne også her til lands. Oslo Jazzfestival måtte i hvert fall sette opp ekstrakonsert da hun spilte der i august. Men i Kristiansand kan vi fremdeles se henne på en av byens mest intime scener, i det lille, lune kjellerlokalet til Hos Naboen. 

Dét er i grunnen perfekt. Amanda Ginsburgs jazzete viser – eventuelt visete jazz – er ingenting om ikke intim i sin natur.

Før hovedpersonen selv mønstrer på, spiller det eminente bandet hennes – Filip Ekestubbe på piano, Niklas Fernqvist på kontrabass og Snorre Kirk på trommer – opp, og får samtlige høyreføtter i lokalet til å gå. Det spretne åpningsnummeret «Var det mot mig du log?» pyntes med solo av Ekestubbe og scatting av Ginsburg. 

Fra første stund viser publikum seg rause med applausen.

Monica Zetterlund er en referanse som ofte blir nevnt i forbindelse med Amanda Ginsburg. For alle som ble født etter hennes storhetstid, som begynte midt på 60-tallet, kan Lisa Ekdahl og Bo Kaspers Orkester være mer naturlige navn å trekke fram. Ekestubbes pianospill fører dessuten tankene til Jan Johansson og hans epokegjørende album Jazz på svenska.

Det er noe med blandingen av lett-på-foten-jazzrytmer, hverdagsromantiske tekster og et eller annet veldig, veldig svensk.

Når Ginsburg og bandet skal velge seg noe fra The Great American Songbook, må det liksom bare bli «How My Heart Sings» i oversettelsen viselegenden Olle Adolphson skrev for Monica Zetterlund.

Ginsburg selv hever aldri stemmen, men synger i et trygt og naturlig leie perfekt tilpasset de svale, mildt melankolske stemningene sangene hennes framkaller. Mellom slagene er hun raus med både anekdotene og selvironien.

Hadde det ikke vært for røykeloven, ville vi sikkert ha følt oss hensatt til en eller annen legendarisk jazz- eller viseklubb for 50–60 år siden, alle sammen. Og når vi har kommet til ekstranummeret, den utsøkt vemodige balladen «Min bild», kunne rock og beatsbasert popmusikk like gjerne aldri ha eksistert.

Publikum tar den siste runden med applaus stående.

For noen vil alt dette sikkert bli for søtt – for friksjonsløst, for tilbakeskuende – men det er jo nettopp dét som er så deilig. Å være til stede her i kveld, føles som å unne seg lite grann luksus på en helt vanlig onsdagskveld i september.

Amanda Ginsburg kommer garantert til å få mange venner i Norge også.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.09.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad