Linedance på hospitalet

Embla and the Karidotters og Country Cult
Tid: Fredag 9. oktober
Sted: Kafé Krank i Kristiansand
Publikum: Cirka 60

TERNINGKAST 5

Det ble spilt både country og western på Krank fredag kveld. I tillegg lærte vi å danse linedance.

Norsk countrymusikk står sterkere enn noen gang. Den låter bare ikke helt som den pleide å gjøre.

Tobias Sten er, med sine iørefallende låter på klingende Stord-dialekt, blitt stjerne på rekordtid, og Hagles hiphop-variant har de siste årene vært en gjenganger på både fest og festival. I den mer ambisiøse enden av spekteret finner vi artister som Malin Pettersen og Darling West.

Kveldens oppvarmingsband på Krank, Country Cult fra Vennesla, tilhører tradisjonalistene.

Sjumannslaget, med vokalist og sjefslåtskriver André Pedersen i front, inntar scenen med to «twangy» Telecastere, pedal steel, orgel og det man ikke kan kalle annet enn profesjonell selvsikkerhet. 

Fra første stund låter det barskt når det skal låte barskt og hjerteknust når det skal låte hjerteknust.

Komposisjoner som «Nobody Loves Like You» og «Go On (and Slip My Mind)» tåler dessuten sammenligning med det meste innen sjangeren, Gram Parsons’ «Luxury Liner» – som Country Cult drar en frisk versjon av – inkludert. Og låtene fra et kommende, allerede innspilt album lover det beste for fortsettelsen

I det hele tatt: Country Cult er noe så sjeldent som en kult det virker kult å være med i.

Embla Karidotter, som i sin tid var trommeslager i ska- og pop-punkbandet Razika, stiller i en baseballtrøye det står «Cuntry» på. Som om ikke dét var nok av et statement, åpner hun og The Karidotters med låta som har samme tittel og noen tekstlinjer så frekke at ikke engang Loretta Lynn ville ha tatt dem i sin munn.

På mange måter er det likevel i den frittalende, kvinnesentrerte tradisjonen etter henne Embla and the Karidotters hører hjemme. 

Overraskende nok bruker de lenger tid enn sine oppvarmere på å spille seg tighte. Kanskje blir det slik fordi bandet delvis består av vikarer – Country Cults pedal steel-mann Mats William Wennerberg blant dem – og fordi de må slite med både lydproblemer og røkne strenger. Etter hvert låter det finfint allikevel.

Balladen «Your Own Moon», med Karidotters sterkeste, mest gripende vokalinnsats, er et soleklart høydepunkt, mens «Rhinestoned Cowgirl» viser hvor fengende hun og bandet kan være.

Siden teksten til «Another Honky Tonk Song» praktisk talt er et sett instruksjoner til hvordan man danser linedance, prøver alle unntatt Fædrelandsvennens utsendte og et par andre tverre gubber så godt de kan på akkurat det. 

Og avslutningen, med den skamløst harry Shania Twain-pastisjen «Wanna Ride?», gjør ingenting for å dempe den tvers gjennom trivelige stemningen.

Og kanskje, bare kanskje ble kvelden en vekker for noen som har gått rundt og trodd at country bare er for cowboys som trenger å gråte over den døde hesten sin.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.10.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad