Suser avgårde
Norge 2026
Regi: Rikke Gregersen
Manus: Rakel Kraft Biørnstad
Skuespillere: Sarah Francesca Brænne, Steinar Klouman Hallert, Ada Eide og Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen
Aldersgrense: 9 år
TERNINGKAST 4
«Suser avgårde» er en vellykket film om å bli – eller ikke bli – voksen.
Rikke Gregersen fra Vågsbygd er en filmskaper det har vært gøy å følge de siste årene.
Først laget hun to bemerkelsesverdige kortfilmer, De hensynsløse (2019) og De berørte (2020), begge med den framtidige stjernen Renate Reinsve på rollelista, deretter kom de svært gode tv-seriene Ida tar ansvar (2022) og Rekviem for Selina (2025). Det har liksom ligget i kortene at det måtte bli spillefilm neste gang.
I Suser avgårde får Gregersen nok en gang vist hvilket godt øye hun har for menneskelig samhandling.
Gjennom et års tid er vi tett på to par rundt de 30. Mens Agnes (Sarah Francesca Brænne) og Daniel (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) har et av-og-på-forhold, klarer ikke Emilie (Ada Eide) og Kasper (Steinar Kloumann Hallert) å bli enige om tida er inne for å etablere seg sånn på ordentlig. Alle fire framstår nokså selvsentrerte og mer eller mindre selvmedlidende.
Men alle er de også kommet til det punktet i livet hvor de store valgene ganske enkelt tvinger seg fram.
Suser avgårde er en tvers gjennom dialogbasert film. Som sådan stiller den store krav til skuespillerne, og her imponerer samtlige involverte enten de nå skal være usikre eller kranglete eller bare lite grann fulle. De fleste vil kunne kjenne seg igjen i den ene eller andre situasjonen.
Og innimellom får vi noen herlig kleine eksempler på pute-humoren fra Gregersens tidligere arbeid.
Vellykket er også bruken av deLillos-låter, her i tolkningene til yngre artister som ULD, No. 4, Daufødt og Kaja Gunnufsen, som aproposmusikk. Ikke mange har skrevet klokere om overgangen til voksenlivet enn Lars Lillo-Stenberg.
Likevel må det sies at Suser avgårde mister en god del energi i andre halvdel.
Det er tross alt ikke sånn at man synes synd på disse menneskene. Problemene sine har de jo skapt selv, og ting blir aldri så ille at noen står i fare for å gå til grunne, liksom. Etter en stund føles det derfor som om filmen begynner å gjenta seg selv, som om den ikke har så mye mer å si.
Gjenkjennelseseffekten er dessverre ikke sterk nok til å holde på engasjementet vårt i nærmere to timer.
Gå og se Suser avgårde allikevel. Se den for noen ordentlig gode enkeltsekvenser, og se den for det bunntroverdige skuespillet og Rikke Gregersens oppfinnsomme regi. Se den og få bekreftet at norsk films framtid er i trygge hender.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.10.26
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar