brenn.
Tid: Lørdag 17. oktober
Sted: Kick Kulturhus i Kristiansand
Publikum: Cirka 200
TERNINGKAST 4
Moshpits og god stemning til tross: Brenn tok aldri heeelt av i Kristiansand lørdag kveld.
– Trekk nærmere! Trekk nærmere! roper Brenn-frontmann Edvard Smith Save etter at bandet har dundret gjennom åpningslåta «Duster 75».
Det er tynt i publikumsrekkene på Kick, men arrangørene har delt opp lokalet slik at det ikke oppleves alt for tomt. De blide musikerne lar seg uansett ikke affisere. Allerede i låt nummer 2 organiserer Save moshpit.
For Fædrelandsvennens stadig mer engstelige anmelder, som ennå kan huske da han fikk brillene sine kvestet under Therapy?-konserten på Quart i -93, fungerer dette som et signal om å trekke i sikkerhet på balkongen. Flere ganger tiltaler Save oss der oppe som «adelen».
Brenn er i utgangspunktet en duo – Oslo-karene Rémy Malchère Pettersen på trommer og Save på gitar og vokal – men live har de forsterket seg med ekstra gitar, bass og elektroniske effekter på boks. Ellers stiller de uten annet stæsj enn en diger backdrop med logo på.
(Og jeg vet at de staver navnet sitt brenn. – altså med liten forbokstav og punktum – men det er så slitsomt å skrive og vanskelig å lese. I denne teksten holder vi oss til normal rettskriving.)
Musikalsk er det mye 90-tall over Brenn. Det går i en blanding av grunge, pop-punk og indierock, hvilket ofte betyr nedpå, melodiske vers kombinert med fullt kjør i refrengene. «Naken», et av kveldens høydepunkter, er praktisk talt Nirvanas «Drain You» med norsk tekst.
Ikke at det er noe galt i det: Kurt Cobain sa selv at «Smells Like Teen Spirit» var hans forsøk på å skrive en Pixies-låt.
På konsert låter Brenn et par hakk røffere enn på plate. Bassen er tyngre, gitarene støyer mer og Save skriker innimellom – akkurat som Cobain gjorde – så det høres ordentlig vondt ut. Uttrykket underbygges av tekstene, som gjerne handler om å være ung og ha sviktende selvtillit i kjærlighetslivet.
På sitt beste treffer Brenn en sweet spot midt mellom ungdommelig råskap og sårbarhet. Hvis ikke den fremdeles kinoaktuelle filmen Suser avgårde var basert på låtene til deLillos, kunne filmskaperne fint ha lånt noen fra dem.
Underveis i konserten går kanskje vel mye tid med til intern vitsing og koseprat med publikum. Bandintroduksjonene, for eksempel, tar minst fem minutter, uten at jeg får med meg navnet til verken bassisten eller ekstragitaristen av den grunn.
Og selv om stemningen hele veien er god, tar konserten aldri helt av slik Brenn legger opp til at den skal gjøre. Kanskje blir det litt for glissent på gulvet, tross alt, og kanskje blir bandets låter litt for likelydende i lengden.
En effektivt avlevert «Jeg blir så dum» sørger likevel for at kvelden avrundes mens adrenalinnivået ennå er høyt.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 18.10.26
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar