fredag 17. november 2017

Kompromissløst harry


Kid Rock
Sweet Southern Sugar
(BMG/Warner)

TERNINGKAST 3

Opp med soltaket og på med pilotbrillene, her er det nye albumet til Kid Rock!

Karrieren til Kid Rock er et bevis på at det å oppfylle den amerikanske drømmen ikke nødvendigvis krever all verden til talent. Man kan komme langt med bare en breial personlighet. I tillegg gjelder det selvsagt å kjenne sitt publikum.

Kid Rock lager enkel musikk om enkle gleder. På sitt beste – i inkluderende, 70-tallsinspirerte låter som "American Rock'n'Roll" og "Back to the Otherside" –maner han frem bilder av åpne highways og bekymringsløse sørstatskvelder. På sitt verste – den nu metal-aktige katastrofen "Greatest Show on Earth" og det på alle måter fæle hip hop-forsøket "Grandpa's Jam" – bidrar han ikke med annet enn retningsløs aggresjon.

Samtidig vitner coveren av Four Tops' "Sugar Pie, Honey Bunch" om at han antakelig sitter på en ganske kul platesamling.

Han er ikke noe særlig til verken rapper eller sanger. Tekstene hans er slitne klisjeer stablet på slitne klisjeer. Og som den Trump-supporteren han er, elsker Kid Rock å utbasunere egen harryhet og politisk ukorrekthet.

Alle som måtte hate MDG, Kygo, hipstere og egentlig alt som hører 2017 til, vil med andre ord finne mye å glede seg over her.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.11.17
© Roy Søbstad

torsdag 16. november 2017

God Jackie Chan, middels thriller


The Foreigner
England/Kina 2017
Regi: Martin Campbell
Skuespillere: Jackie Chan, Pierce Brosnan, Charlie Murphy
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

Nå har vi sett dét også: En Jackie Chan som slår fra seg uten å bli helt bajas.

En gruppe som kaller seg Ekte IRA prøver å blåse nytt liv i den sovende engelsk-nordirske konflikten. Ett av ofrene for bombene deres er datter av den tidligere Viet Cong-soldaten Quan (Jackie Chan). Når han skjønner at britenes viseminister for Nord-Irland, Liam Hennessy (Pierce Brosnan) muligens vet mer om Ekte IRA enn han vil innrømme, tar Quan i bruk sine gamle geriljakunnskaper for å presse informasjon ut av ham.

Aktørene skal etter hvert bli mange og plottet stadig mer komplisert, men ingen vil forveksle "The Foreigner" med en veldig sofistikert thriller. Til dét er både rollefigurene og handlingen for enkle å gjennomskue. I stedet ligger moroa her i å se i overkant familiære skuespillertryner – altså Brosnan og Chan – gjøre andre og mer nyanserte ting enn vi forventer av dem.

Og det er Jackie Chan som stjeler showet. Rollen hans er i praksis den samme som Liam Neeson har spilt om igjen og om igjen i senere år – egentlig fredsæl pappa som tvinges ut på voldelig hevntokt – men han fyller den med en lavmælt, innbitt intensitet ingen vel forventet at den aldrende kampsportklovnen hadde i seg.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 09.11.17
© Roy Søbstad

onsdag 15. november 2017

Gammelt mord i ny innpakning


Mord på Orientekspressen
USA 2017
Originaltittel: Murder on the Orient Express
Regi: Kenneth Branagh
Manus: Agatha Christie (roman), Michael Green (manuskript)
Skuespillere: Kenneth Branagh, Johnny Depp, Daisy Ridley, Michelle Pfeiffer, Penélope Cruz, Josh Gad, Willem Dafoe, Judi Dench
Musikk: Patrick Doyle
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

Nyinnspillingen av "Mord på Orientekspressen" er leken, lekker og grunnleggende overflødig.

Spørsmål som melder seg når man skal se Kenneth Branaghs versjon av "Mord på Orientekspressen": Hvorfor har han valgt å filmatisere den allerede mest filmatiserte av Agatha Christies fortellinger? Er det mulig å forbinde Hercule Poirot med andre enn den trinne skikkelsen til David Suchet? Og er det virkelig noen som ikke kjenner løsningen på mysteriet?

En odd forsamling (Johnny Depp, Michelle Pfeiffer og Penélope Cruz med glamorøse flere) sitter strandet på et tog i en snøstorm. Når en av dem blir myrdet, må mesterdetektiv Poirot (Branagh selv med en abnormitet av en bart og en aksent som er pur Inspector Clouseau) trå til for å pønske ut hvem av de andre som har begått ugjerningen.

At dette er den mest påkostede versjonen av "Mord på Orientekspressen" til dato, blir tydelig hver gang vi ser toget dampe gjennom de storslåtte kroatiske fjellene. Men egentlig er jo dette en selskapslek av en historie. Og etter en akkurat passe lettbent og underholdende første halvdel, taper filmen seg når Branagh etter hvert synes å ta den litt vel alvorlig.

Dessuten vet altså de fleste av oss hvem morderen er.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.11.17
© Roy Søbstad

tirsdag 14. november 2017

Svett søndagskveld på puben


Daniel Romano
Håndverkeren i Kristiansand
Søndag 5. november 2017

TERNINGKAST 5

Det var grunn til å forvente country. I stedet fikk vi årets kanskje tøffeste rock'n'roll-konsert i Kristiansand.

Sånn er det altså blitt i denne byen: På en helt vanlig søndagskveld i november kan man tusle bort på puben og oppleve en låtskriver og et band i verdensklasse. Hvis du hadde prøvd å forklare ungdommen hvor usannsynlig noe sånt var for bare 10–15 år siden, ville de antakelig trodd at du tullet med dem.

Den 32 år gamle canadieren Daniel Romano blir ofte – eller, strengt tatt, alltid – beskrevet som en kameleon.

På de første platene sine ville han gjerne være en klassisk country-låtskriver av Gram Parsons- og Merle Haggard-skolen. På de siste par utgivelsene har han tatt en dreining mot eksentrisk 60-tallspop à la Lee Hazlewood og Serge Gainsbourg. På Håndverkeren i kveld går tankene oftest til Elvis Costello and the Attractions slik de hørtes ut på slutten av 70-tallet.

Når han tar to steg tilbake fra mikrofonen og stiller seg inntilbeins bak vintage-gitaren sin, ligner Romano til og med på en ung Costello. Og han spytter ut de ordrike tekstene sine på akkurat like energisk vis.

Lyden er høy fra første stund, og skal bare bli høyere etter hvert som kvelden går sin gang. Backingbandet Jazz Police – spretne rytmer, skurrete gitarer og akkurat passe pipete Farfisa-orgel – låter, som engelskmannen ville ha sagt, "tight, but loose". Man tar seg nesten i å synes synd på publikummere som måtte ha forventet seg en aften med honky tonk-musikk.

Riktig nok gir Romano dem en liten håndfull hjerteknuste ballader – et par med organist Kay Berkel som kledelig duettpartner – men det blir bare så country som det får blitt når trommisen stiller med doble basstrommer.

I stedet hagler de rockhistoriske referansene. The Everly Brothers' "Gone Gone Gone" glir over i The Whos "My Generation" og en improvisert versjon av Romanos egen "The Pride of Queens" morfer helt naturlig inn i Ramones' "Teenage Lobotomy". Kult blir bare et alt for fattig ord.

Og alt dette skjedde altså en helt vanlig søndagskveld i Kristiansand.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 07.11.17
© Tekst og foto: Roy Søbstad

mandag 13. november 2017

Enmannskrig mot terror


American Assassin
USA 2017
Regi: Michael Cuesta
Manus: Marshall Herskovitz, Edward Zwick, Michael Finch, Stephen Schiff
Skuespillere: Dylan O'Brien, Taylor Kitsch, Scott Adkins, Michael Keaton
Musikk: Steven Price
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 3

Mitch Rapp er en litt sånn James Bond-aktig type, bare amerikansk og fullstendig blottet for humor.

Etter at kjæresten hans ble skutt ned og drept av terrorister så å si i samme øyeblikk som han fridde til henne, har Mitch Rapp (Dylan O'Brien) helt på egen hånd trent seg opp til å bli en temmelig dugandes agent. Så god er Rapp faktisk, at CIA rekrutterer ham til en av sine "black ops"-grupper. Stillingsbeskrivelsen er grei: Å drepe onde folk (islamister) med onde planer (å lage en atombombe).

Som i en annen James Bond-film spretter handlingen fra Ibiza til Tripoli og fra Istanbul til Roma. Men i motsetning til en James Bond-film, er denne bitter, selvhøytidelig og kompromissløst macho – Rapps sjef, spilt av Michael Keaton, er såpass hard at han slukker sigaretten mellom fingertuppene – og volden til de grader realistisk at blodspruten titt og ofte treffer kameralinsen. Til gjengjeld er plottet like simpelt som i en Steven Seagal-rulle fra 90-tallet.

Det finnes både bedre og dårligere filmer som ligner fælt på "American Assassin". Men det må være lov å lure på om amerikanske voldsmenn på personlig hevntokt mot svartmussede arabere strengt tatt er hva verden trenger akkurat nå.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.11.17
© Roy Søbstad

fredag 10. november 2017

Kunsten å leve


Breathe
England 2017
Regi: Andy Serkis
Skuespillere: Andrew Garfield, Claire Foy, Tom Hollander
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 4

Hvis du skulle ha lyst til å felle en tåre på kino, er "Breathe" ditt beste alternativ akkurat nå.

Regidebuten til Andy Serkis (mest kjent for å ha gitt liv til Gollum i "Ringenes herre") følger Oscarvinner-manualen til punkt og prikke. Den er basert på en sann historie. Den handler om en mann som overvinner umulige odds. Den har en karismatisk hovedrolleinnehaver som går i ett med personen han fremstiller. Og ingen lommetørkler vil være tørre når det hele er over.

Robin Cavendish var 28 da tragedien rammet: Polio gjorde den vordende faren lam fra nakken og ned. Men Cavendish lot seg ikke knekke. Takket være en rullestol med innebygget respirator, kunne han bo hjemme, reise og inspirere andre. For ham var det ikke nok å overleve. Han ville leve også.

Dét kan kanskje høres ut som en erkeamerikansk innstilling, men dette er en film om elskelige engelske eksentrikere. Og mest elskelig av dem alle er Cavendish i Andrew Garfields skikkelse. I en rolle hvor han kun kan bevege øynene og munnen – med andre ord så fjernt fra rollen han hadde i "The Amazing Spider-Man" som det er mulig å komme – makter Garfield å uttrykke sinne, humor, kjærlighet og alt det andre som gjør et menneske helt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.11.17
© Roy Søbstad

torsdag 9. november 2017

Et familievennlig grøss


Rom 213
Sverige 2017
Originaltittel: Rum 213
Regi: Emelie Lindblom
Manus: Martin Jern, Emil Larsson, basert på en bok av Ingelin Angerborn
Skuespillere: Wilma Lundgren, Ella Fogelström, Elena Hovsepyan, Anki Lidén, Arman Fanni, Lisette Pagler
Musikk: Hans Lundgren
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

Man trenger ikke sjokkeffekter for å skape uhyggelig stemning. Det holder lenge med noen gode, gammeldagse uforklarligheter.

12-åringene Elvira, Meja og Bea deler rom 213 på feriekolonien. Alt er lagt til rette for en uke med bading, kortspill og prøvende flørting. Men allerede den første natten begynner uforklarlige ting å skje. Eiendeler blir borte. Dører går opp av seg selv. Også er det noe med det mystiske navnet Mebel.

Bortsett fra at mobiltelefoner og et digitalkamera spiller en viss rolle, kunne denne lille spøkelseshistorien – en hit i hjemlandet Sverige og vinner av juryprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand – antakelig ha utspilt seg når som helst de siste 100 årene.

Voksne kommer til å la seg sjarmere av filmens fine, ikke-spekulative skildring av gryende ungdomstid. Kanskje vil de også sette pris på at "Rom 213" ikke prøver å slå dem halvt i hjel med spesialeffekter. Og målgruppen – alle som er på alder med hovedpersonene – vil kunne glede seg over et mysterium som overlater rikelig til fantasien.

"Rom 213" er nok hakket for traust til å oppleves sånn ordentlig skjellsettende. Men som inngang til grøsserens vidunderlige verden, er den slett ikke ueffen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.11.17
© Roy Søbstad