tirsdag 22. januar 2019

Om pasta og Asperger


Smaken av Toscana
Italia 2018
Originaltittel: Quanto basta
Regi: Francesco Falaschi
Skuespillere: Vinicio Marchioni, Valeria Solarino, Luigi Fedele, Nicola Siri, Mirko Frezza, Benedetta Porcaroli, Gianfranco Gallo, Alessandro Haber
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 3

Italienske «Smaken av Toscana» er en varm, men oppskriftsmessig historie om matlaging og mennesker med utfordringer.

Arturo (Vinicio Marchioni, sist sett på norsk kino i utmerkede «The Place») og Guido (Luigi Fedele) er det klassiske umake kompisparet. Førstnevnte er mesterkokk med sinnemestringsproblemer, sistnevnte har Asperger syndrom og usedvanlig velutviklet smakssans. Når Arturo kommer ut av fengsel, hvor han har sittet for å ha banket opp en kollega, blir en del av samfunnstjenesten hans å være Guidos mentor under en prestisjetung kokkekonkurranse.

Vil Arturo lære seg å beherske sinnet sitt? Vil Guido få vist hva som bor i ham? Vil de to sakte komme nærmere hverandre? Får man etter hvert følelsen av å se en italiensk lett-versjon av «Rain Man»? Spoiler alert: «Smaken av Toscana» kommer neppe til å gi deg de helt store overraskelsene.

Et sommerlig Italia vil alltid virke forlokkende på vinterfrosne nordmenn. Og med pene mennesker, pittoreske fortausrestauranter og deilig utseende mat, lever denne på alle måter varme filmen definitivt opp til sin turistbrosjyre-aktige norske tittel. I sum er den likevel for oppskriftsmessig til å gjøre inntrykk på noen som har sett en film før.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.01.19
© Roy Søbstad

mandag 21. januar 2019

Forskrudd kostymedrama


The Favourite
England 2018
Regi: Yorgos Lanthimos
Manus: Deborah Davis, Tony McNamara
Skuespillere: Olivia Colman, Rachel Weisz, Emma Stone
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 5

«The Favourite» kan ved første øyekast se ut som enda et sånt historisk drama BBC er spesialister på. Men det er altså bare ved første øyekast.

Den greske regissøren Yorgos Lanthimos har skapt seg et navn med eksentriske og ofte ubehagelige filmer som «Dogtooth» (2009) og «The Lobster» (2015), og fornekter seg heller ikke når han i «The Favourite» tar for seg et stykke britisk historie.

Filmens utgangspunkt er tradisjonelt nok: Tidlig på 1700-tallet er England som vanlig i krig med Frankrike, og ved hoffet kjemper to ærgjerrige kvinner, lady Sarah (Rachel Weisz) og oppkomlingen Abigail (Emma Stone), om gunsten til den svake, sykelige dronning Anne (Olivia Colman).

Det som skiller «The Favourite» fra det gjengse BBC-kostymedrama, er Lanthimos' øye for det underlige, det dekadente og det grusomme. Adelen overser gjerne at folket sulter og at tusenvis av soldater står i fare for å bli drept, så lenge de har infantile fritidssysler som andekappløp og appelsinkrig å forlyste seg med.

Mye i denne overdådig utseende filmen er åpenbart fri diktning. Men akkurat dét føles langt mindre viktig enn hvor underholdende den er og hvor mye den har å si om menneskedyrets minst tiltalende sider.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.01.19
© Roy Søbstad

onsdag 16. januar 2019

Fargesprakende finale


Dragetreneren 3
USA 2019
Originaltittel: How to Train Your Dragon: The Hidden World
Regi og manus: Dean Deblois
Norske stemmer: Alexander Rybak, Kjersti Sandal, Jan Martin Johnsen, Benjamin Helstad, Johannes Joner, Ida Elise Broch, Helge Jordal, Knut Joner, Per Skjølsvik
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 5

Flott eventyrtrilogi topper seg i siste del.

«Dragetreneren» er noe såpass uvanlig som en filmserie hvor figurene utvikler seg fra del til del. I førstefilmen fra 2010 var Hikken et barn. I toeren fra 2014 ble han en ordentlig viking. I denne tredje – og visstnok siste – installasjonen har vår helt overtatt sin fars posisjon som høvding for mennesker og drager på hjemstedet Borkøy.

Og når Borkøy trues av onde krefter – nærmere bestemt den aristokratisk utseende, tvers gjennom kjipe dragedreperen Grimmel – er det opp til Hikken å finne et nytt sted hvor stammen kan leve i fred.

Actionsekvensene oppleves fremdeles unødig ståkete og store deler av dialogen klinger også denne gangen kunstig på norsk. Likevel vil «Dragetreneren 3» ganske sikkert bli stående som høydepunktet i serien. Ikke bare ser animasjonen enda rikere og mer levende ut – aller vakrest: den fargesprakende, neopsykedeliske verdenen som åpenbarer seg utenfor kanten av havet – men filmen har også mer komplekse følelser, mer dybde og mer hjerte enn sine to forgjengere.

«Dragetreneren»-trilogien er kort sagt et sjeldent tilfelle av en filmserie som avrundes mens den er på topp.

Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norsk tale.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.01.19
© Roy Søbstad

tirsdag 15. januar 2019

Oldinger nå til dags


The Mule
USA 2018
Regi: Clint Eastwood
Manus: Nick Schenk
Skuespillere: Clint Eastwood, Bradley Cooper, Taissa Farmiga, Michael Peña, Laurence Fishburne, Dianne Wiest, Andy Garcia
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

88 år gammel har Clint Eastwood laget sin milde, lett geriatriske variant av «Narcos» og «Breaking Bad».

Gartneriet til Earl (spilt av regissøren selv) går ikke lenger særlig godt. «Det helvetes internettet har,» som han hveser, «ødelagt alt.» Så når han blir spurt om å frakte noen mistenkelig utseende bager til Mexico – «Bare kjør, ikke kikk!» – går det ikke lang tid før gubben kjører skytteltrafikk over grensen med pick-upen full av kokain og en nidkjær narkoagent (Bradley Cooper) i hælene.

«The Mule» kunne nesten ikke ha vært noe annet enn en Clint Eastwood-film. Stilen er resolutt ujålete – vår mann har aldri brydd seg om «kunstnerisk» mikkmakk – og Earl ligner til forveksling på et utall andre Eastwood-rollefigurer fra opp gjennom årene: røff på utsiden, myk på innsiden, ubøyelig i sin politiske ukorrekthet. Han er fyren som stopper for å hjelpe en sort familie med å skifte dekk samtidig som han uten å blunke kaller dem «negre».

Filmen er for lang og den banker inn budskapet sitt – «Jobben er viktig, men ikke viktigere enn familien» – som om vi skulle være tunghørte og halvblinde alle sammen. Men, pokker heller, den gamle stabukken Earl er godt selskap så lenge reisen varer.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.01.19
© Roy Søbstad

mandag 14. januar 2019

Filmblogg: 10 nye skrekkfilmer du bare må se


Glem «It» og «The Conjuring»-filmene. Det finnes mye skumlere saker der ute.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Skrekkfilmen er inne i en gullalder akkurat nå. Det lages flere originale, intelligente og genuint uhyggelige sjangerfilmer enn kanskje noen gang før. Her – med forbehold om at jeg ikke har sett nyversjonen av «Suspiria» ennå – er mine 10 favorittskumlingsfilmer fra de siste fem årene.

10. «A Quiet Place» (2018)
Hysj, hysj, hysj, vær stille som mus... Hvis du lager så mye som et pip, kommer monsteret og tar deg. «A Quiet Place» er et fortettet familiedrama, en dyster post-apokalyptisk fabel og fjorårets ypperste neglebiterfilm.

9. «Annihilation» (2018)
Denne begynner som noen lunde konvensjonell science fiction, bare for å ende som en dypt urovekkende biologisk-psykologisk horror-trip.

8. «Raw» (2016)
Fransk studine oppdager sex og kjøtt og mister sporenstreks all uskyld. Ikke akkurat noe du vil se over fredagstacoen.

7. «It Comes at Night» (2017)
Mer post-apokalypse, mer familiedrama. I denne nesten uutholdelig intense varianten avhenger alt av at mor, far og barn klarer å holde døren mot utenverdenen lukket og låst til en hver tid.

6. «It Follows» (2014)
I skrekksjangeren har sex og død alltid vært nært knyttet til hverandre. I «It Follows» er det å ha seg ensbetydende med å få en morder i hælene. En stakker kan bli paranoid av mindre.

5. «The Babadook» (2014)
Sorg er et annet gjennomgangstema i skrekkfilmen. I australske «The Babadook» tar den form av en ondskapsfull barnebokfigur. Du kommer til å måtte kikke under sengen din, du også.

4. «The Witch» (2015)
Tar deg tilbake til en tid og et sted, 1630-tallets New England, hvor skillet mellom det naturlige og det overnaturlige var langt dunklere enn i dagens på alle måter opplyste Norge.

3. «Thelma» (2017)
Norske skrekkfilmer er sjeldne. Norske skrekkfilmer som både er vellykkede og ikke forholder seg til amerikanske sjangerkonvensjoner, finnes knapt. Strengt tatt har vi vel bare «Thelma».

2. «Get Out» (2017)
Skrekkfilmen som halvt flirende, halvt hoderystende satire om hverdagsrasismen i USA.

1. «Hereditary» (2018)
Fra første bilde er «Hereditary» som gjennomtrukket av død og sorg og en følelse av at et eller annet må være fryktelig, fryktelig galt. Og derfra skal det bare bli verre og verre. En av fjorårets beste filmer uansett sjanger.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.01.19
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Toni Collette i «Hereditary»: Nordisk Film Distribusjon AS

tirsdag 8. januar 2019

Den kalde krigen er tilbake


Hunter Killer
USA 2018
Regi: Donovan Marsh
Manus: Arne Schmidt, Jamie Moss, George Wallace, Don Keith
Skuespillere: Gerard Butler, Gary Oldman, Adam James, Michael Nyqvist, Common
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 3

Nok en gang barker russerne og amerikanerne sammen i en skikkelig middelmådig film.

En amerikansk undervannsbåt forsvinner i Barentshavet. Når angrepsubåten USS Arkansas, under ledelse av den staute, egenrådige kapteinen Joe Glass (Gerard Butler), blir sendt for å finne ut hva som foregår, havner de sporenstreks i trefning med russerne. Det er nesten som om noen prøver å fremprovosere en tredje verdenskrig.

En god stund ligger «Hunter Killer» an til å bli en brukbar kald krig-thriller av «Jakten på Rød Oktober»-typen. Det er kaldsvette soldater som stirrer på skjermer under vann og stressede ledere som bjeffer til hverandre på overflaten. Dessverre skal historien bli stadig mer tøvete jo lenger den varer: De mest usannsynlige ting skjer, de heldige sammentreffene hoper seg opp og sub-plottet med den derre Navy SEALs-gjengen kunne ha vært hentet fra en gammel leievideo med Chuck Norris. I tillegg skusles filmens suverent mest karismatiske skuespillere, Gary Oldman og avdøde Michael Nyqvist, bort i roller hvor de knapt får noe å gjøre.

Ubåtfilm-entusiaster vil ikke nødvendigvis synes at «Hunter Killer» er bortkastet tid. Men også de kommer til å klaske seg i pannen mer enn én gang.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.01.19
© Roy Søbstad

mandag 7. januar 2019

Brutal relasjon


What Keeps You Alive
Canada 2018
Regi og manus: Colin Minihan
Skuespillere: Hannah Emily Anderson, Brittany Allen
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

«What Keeps You Alive» er grøsseren som får deg til å se på dine nærmeste med mistenksomme øyne.

Alt ligger til rette for en fredelig weekend langt til skogs. Jules (Brittany Allen) og Jackie (Hannah Emily Anderson) har kommet til førstnevntes familiehytte – stor og rustikk med veggene fulle av historie – for å feire sin ett års bryllupsdag med mat, vin og sex. Men allerede fra første stund er det små ting som skurrer.

Denne kanadiske lavbudsjettgrøsseren får det meste ut av et åpenbart nokså beskjedent budsjett. Den er følsomt spilt. Den er intelligent regissert. Og den er noe nær 100 prosent uforutsigbar: Etter en halv times tid går filmen abrupt fra å være et jordnært, småcreepy relasjonsdrama, til å bli en brutal kamp på liv og død. «Hva om partneren din er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være?» er det ubehagelige spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett «What Keeps You Alive».

Undertegnede tar seg i å stille spørsmål ved enkelte av valgene karakterene tar. Mot slutten må det også være lov å mene at plottet tar en vending eller to for mye. Men – jøje meg, altså! – det skal nerver av stål til for ikke å bli revet med av denne effektive, lille thrilleren.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 03.01.19
© Roy Søbstad