onsdag 20. september 2017

Motorpsycho nå og for alltid


Motorpsycho
The Tower
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)

TERNINGKAST 5

Dette bandet kommer aldri noen gang til å gjøre noe halvhjertet.

28 år ut i en eksepsjonelt produktiv og fruktbar karriere er det noe nesten rørende over Motorpsychos ambisjoner på rockens vegne. Mens sjangeren ellers sitter fast i en hengemyr av stagnasjon, kommersialisering og marginalisering, fortsetter trønderne ufortrødent å pushe grensene for hva tre mann kan gjøre med gitar, bass og trommer (pluss, for all del, mellotron, tverrfløyte og massevis av andre, mer eller mindre obskure intrumenter). Og når det virkelig, virkelig sitter, er det vanskelig å tenke seg noe herligere.

"The Tower" – bassist Bent Sæther og gitarist Hans Magnus Ryans første med Tomas Järmyr bak trommene – er et 84 minutter langt mastodontalbum som låter akkurat like forfriskende som det låter velkjent. Vi har hørt den bøse riffingen, den wagnerske progen og den pene, pastorale folkrocken før, men her har de fått så rike teksturer og så mange fengende hooks at man bare får lyst til å forbli i den lett psykedeliske lydverdenen musikken maler opp.

Man tar ikke Motorpsycho i å lage likegyldige album. Noen av dem oppleves likevel mer skjellsettende enn andre. Akkurat nå tror jeg at "The Tower" vil bli stående som deres viktigste siden "Trust Us" fra 1998.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.09.17
© Roy Søbstad

tirsdag 19. september 2017

Fransk forsoning


Jordmoren
Frankrike 2017
Originaltittel: Sage Femme
Regi og manus: Martin Provost
Skuespillere: Catherine Frot, Catherine Deneuve, Olivier Gourmet, Quentin Dolmaire, Mylène Demongeot, Marie Paquim
Musikk: Gregoire Hetzel
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Det er de godt voksne damene som gjør "Jordmoren" verdt å se.

Claire (Catherine Frot) lever et ordnet liv. Hun har en voksen sønn, en hageflekk å pusle med og en jordmorjobb hun utfører på samvittighetsfullt vis. Så en dag dukker Béatrice (Catherine Deneuve) opp. Hun, som er av en adskillig mer livsnytersk type, bærer kan hende skylden for at Claire sin far tok livet av seg 30 år tidligere. Nå er hun blitt alvorlig syk og kommer for å be om hjelp.

Det er ikke ofte filmer helt og holdent blir båret av godt voksne kvinnelige skuespillere. Så går da også veteranene Frot og Deneuve inn i disse rollene med alt de har av levd liv og erfaring. Her får de være kloke og dumme, sterke og sårbare, trauste og morsomme og alt annet hele, levende mennesker i en vanskelig situasjon kan tenkes å være. Og samspillet dem i mellom er en fryd.

Når "Jordmoren" likevel ikke gjør uutslettelig inntrykk, er det fordi hovedtrekkene i historien blir vel forutsigbare. Regissør Martin Provost ("Violette") bruker over to timer på å fortelle det alle skjønner mer eller mindre med én gang: Den som er lukket skal komme ut av skallet sitt og den som har gjort noe galt skal få en siste sjanse til forsoning.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.09.17
© Roy Søbstad

mandag 18. september 2017

Et veldig nordisk gys


Thelma
Norge 2017
Regi: Joachim Trier
Manus: Eskil Vogt, Joachim Trier
Skuespillere: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 5

Joachim Triers første grøsser ligner ikke stort på grøsserne du er vant til. Men den er vel så skummel.

De foregående filmene til Joachim Trier, Norges kanskje mest stilsikre filmskaper, har enten vært relasjonsdramaer ("Reprise"), karakterstudier ("Oslo, 31. august") eller en blanding av de to ("Louder Than Bombs"). "Thelma" er hans første sjangerfilm. Helt ulik de andre er den likevel ikke.

For eksempel spiller Oslo en viktig rolle også her. Det er hit Thelma (Eili Harboe) kommer for å studere. Thelma fremstår som selve definisjonen på et gudsord fra landet – oppvokst i et strengt kristent miljø, forknytt i møte med storbyens fristelser, raskt på telefonen til far når hun har pushet grensene – men bærer også på krefter hun verken forstår eller kan kontrollere. Når hun forelsker seg i en jente, begynner foruroligende ting å skje.

Triers grøsser er full av religiøs angst og nordisk melankoli – det er mer nærliggende å tenke på Ingmar Bergman enn Stephen King, for å si det sånn – men mange av bildene han gir oss er ren marerittføde: anfallet i MR-scanneren, den penetrerende slangen, babyen fanget under isen.

Lenger unna mainstream-horrorens simple sjokkeffekter er det vanskelig å komme.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.09.17
© Roy Søbstad

torsdag 14. september 2017

Strøken norsk-americana


Bendik Brænne
The Last Great Country Swindle
(Bendix/Musikkoperatørene)

TERNINGKAST 5

Nå til dags kan den beste amerikanske musikken like gjerne komme fra Bærum.

Han har spilt på plater med DumDum Boys og Kurt Nilsen, er medlem av surfpunk-bandet Los Plantronics og har tidligere gitt ut to svært sympatiske countryrock-album under eget navn. "The Last Great Country Swindle" må likevel være det flotteste prosjektet Bendik Brænne fra Bærum har vært involvert i så langt.

Spesielt albumets første halvdel er forfriskende saker. "Runaway" har Lee Hazlewood-aktig melodi, dramatisk strykerarrangement og tøffe mariachi-trompeter. Bandet utvides med orgel og treblåsere for 60-tallspoplåten "Ain't Nobody Like Me" og nærmer seg ren psykedelia i det "I'll Be Gone Tomorrow" nærmer seg klimaks. Alt sammen låter stort uten å bli anmassende, gjennomarbeidet uten å bli glatt, melankolsk uten bli sutrete.

I likhet med den kanadiske kritikeryndlingen Daniel Romano – konsertaktuell på Håndverkeren i Kristiansand 5. november! – lager Brænne sjangermusikk som ikke lar seg begrense av sjanger. Sånn sett er det veldig naturlig at Romano bidrar som korist, instrumentalist og med-produsent her. Men – hvis du vil ha min helt subjektive mening – det er Brænne som lager den varmeste, mest bevegende musikken av de to.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.09.17
© Roy Søbstad

onsdag 13. september 2017

Skumle klovnestreker


It
USA 2017
Regi: Andrés Muschietti
Skuespillere: Bill Skarsgård, Jaeden Lieberher, Jeremy Ray Taylor, Sophia Lillis, Finn Wolfhard, Wyatt Oleff, Chosen Jacobs, Jack Dylan Grazer, Nicholas Hamilton, Jackson Robert Scott
Musikk: Benjamin Wallfisch
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

Denne ukens Stephen King-film minner mer om "Terror på Elm Street" enn om "Ondskapens hotell".

Forhåndshypen har vært uvanlig sterk rundt denne Stephen King-filmatiseringen. Det skyldes nok først og fremst en effektiv trailer – liten gutt i gul regnfrakk lokkes ned i stormsluk av klovn med alt for bredt smil – som lover en skrekkfilm ut over det ordinære. La det være sagt med én gang: "It" blir aldri mer uhyggelig enn akkurat den sekvensen.

Som i King-fortellinger flest befinner vi oss i et småby-USA befolket av tydelige typer – her er man liksom enten en nerd eller en bølle – og akkurat som i fjorårets King-inspirerte Netflix-serie "Stranger Things" er hovedpersonene en gjeng mistilpassede kids på apache-sykler som blir nødt til å løse hjembyens store mysterium: Hvor blir det av alle barna som bare forsvinner?

Dessverre står ikke antydningens kunst særlig sterkt hos dagens skrekkfilmskapere. Også "It" blir mer ståkete enn egentlig skummel når regissør Andrés Muschietti ("Mama") lar effektmakeriet og "bø!"-lydeffektene ta overhånd. Til gjengjeld er klovnen Pennywise (Bill Skarsgård) en busemann med potensiale. Bli ikke forundret om han ender opp som en ny generasjons Freddy Krueger.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 12.09.17
© Roy Søbstad

tirsdag 12. september 2017

Velgjort tennishistorikk


Borg
Sverige 2017
Originaltittel: Borg vs. McEnroe
Regi: Janus Metz
Manus: Ronnie Sandahl
Skuespillere: Shia LaBeouf, Sverrir Gudnason, Stellan Skarsgård, Tuva Novotny
Musikk: Jonas Struck, Vladislav Delay

TERNINGKAST 4

For 37 år siden møttes hissig new yorker og iskald viking for å spille tennis. Man snakker om det ennå.

Noen idrettsoppgjør er så berømte at selv de minst sportsinteresserte blant oss kjenner til dem. Om ikke annet har vi sett filmene: Dokumentaren "When We Were Kings" (1996) om bokserne George Foreman og Muhammad Ali, for eksempel, eller "Rush" (2013) om formel 1-kjørerne James Hunt og Niki Lauda. Til disse kan vi nå føye den om da tennisikonene Björn Borg og John McEnroe møtte hverandre i Wimbledon-turneringen i 1980.

Akkurat som de nevnte filmene er "Borg" bygget opp rundt to motsatte personligheter. Mens svenske Borg (Sverrir Gudnason) kanaliserer alle følelser inn i selve spillet – og har utviklet noen snåle nevroser på grunn av det – er amerikanske McEnroe (Shia LaBeouf) beryktet for raserianfallene sine.

Det sier seg kanskje selv at McEnroe er festligst å se på. Med Borg blir det liksom mest intens stirring ut i intet. Tennisspilling får vi heller ikke se stort av før den store finalen, og da lider spenningen av at alle vet hvordan det hele skal ende. Sportshistorisk interesserte kommer nok til å kose seg uansett. 70-tallsentusiaster kan i tillegg se frem til en estetisk nytelse.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.09.17
© Roy Søbstad

mandag 11. september 2017

Filmblogg: Mens vi venter på John Cleese


Verdens morsomste brite kommer ikke til Kristiansand før på vårparten. Det betyr rikelig med tid til å se seg opp på filmene og tv-seriene hans.

12. mai 2018 går John Cleese på scenen i Aquarama i Kristiansand. Etter som komikerlegenden har rukket å bli 77 år gammel – og dessuten kommer med et show han har kalt "Last Time to See Me Before I Die" – er det grunn til å tro at dette blir første og siste gang han opptrer i en svømmehall nær deg.

Cleese fikk sitt gjennombrudd som medlem av Monty Python. Med en humor som var akkurat like tøvete som den var intelligent, snudde deres tv-serie "Monty Pythons flygende sirkus" (1969–1974) oppned på alle gjengse forestillinger om hva komedie kunne være.

Spesialiteten til vår mann var britiske gentlemen som alltid viste seg å være kun en bagatell unna fullstendig nervøst sammenbrudd. Og ingen gjør fullstendig nervøst sammenbrudd som John Cleese. I sketsjer som "The Ministry of Silly Walks" fikk han dessuten demonstrert hva den underlige, langlemmede kroppen hans kunne brukes til.

Monty Python laget tre spillefilmer også: "Monty Python og ridderne av det runde bord" (1975), "Profeten Brians liv og historie" (1979) og "Meningen med livet" (1983). De to første er udødelige komiske mesterverk og den tredje er sannelig ikke mye dårligere.

Cleese spiller flere minneverdige roller i alle tre, men den undertegnede oftest tar seg i å sitere er nok den forsøksvis frekke franskmannen i "Ridderne av det runde bord": "Your mother was a hamster, and your father smelt of elderberries!"

John Cleese sin aller mest slitesterke kreasjon er nok likevel tv-farsen "Hotell i særklasse" (1975–1979). Her er Cleese på sitt ypperste både som skuespiller og manusforfatter: Hovedpersonen Basil Fawlty er kulminasjonen av alle hans dresskledte nevrotikere, hver episode er en nitidig utpønsket konstruksjon av stadig eskalerende katastrofer.

Et gjensyn med "En fisk ved navn Wanda" (1988) kan forresten også anbefales. Nettopp fordi et godt manus aldri blir utdatert, holder den seg bedre enn du kanskje tror.

Selvsagt finnes det også mange mindre kjente perler å oppdage. For eksempel er talen Cleese holdt i begravelsen til Python-kollega Graham Chapman noe av det fineste og morsomste han har begått. Et søk på YouTube vil endre ditt syn på hva et minneord kan være.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.09.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: BBC