onsdag 14. november 2018

Ganske god grønn jul


Grinchen
USA 2018
Originaltittel: The Grinch
Regi: Yarrow Cheney, Scott Mosier
Manus: Michael LeSieur, Tommy Swerdlow
Musikk: Danny Elfman
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

"Grinchen" kommer til å bli en kjempesuksess. Men det har like mye med julen som med filmen å gjøre.

Her til lands kjenner vi ham ikke fra annet enn Jim Carrey-filmen som kom i 2000. Men i USA har Grinchen – en bepelset, fluoriserende grønn variant av Dickens' Mr. Scrooge – vært et nasjonalt ikon siden Dr. Seuss ga ut barneboken "How the Grinch Stole Christmas!" for 61 år siden. I denne nye versjonen har han fått animert liv av Illumination, samme studio som sto bak "Syng" og "Grusomme meg"-filmene.

Grinchen er asosial og slem, og mest av alt hater han julen. Og faktisk er det ganske forståelig hvorfor han vil ødelegge den for alle andre: Når man er så ensom som Grinchen, må julefeiringen – her fremstilt som et overdådig, sukkertøykulørt og veldig, veldig amerikansk barneselskap – fortone seg som en eneste stor hån. Men hele poenget er selvsagt at den grønne grinebiteren til slutt skal lære seg noen verdifulle lekser og bli tatt inn i julefolden, han også.

"Grinchen" er en moderne animasjonsfilm på det jevne: rik på visuell oppfinnsomhet, heller fattig på ektefølt varme og sjarm. Det skal likevel mye til for at dette ikke blir en av sesongens virkelig store familieslagere på kino.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.11.18
© Roy Søbstad

tirsdag 13. november 2018

Traumer, tragedier og bla-bla-bla


Life Itself
USA 2018
Regi og manus: Dan Fogelman
Skuespillere: Oscar Isaac, Olivia Cooke, Olivia Wilde, Antonio Banderas, Mandy Patinkin, Annette Bening, Samuel L. Jackson
Musikk: Federico Jusid
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 2

Lite er så kleint som en banal film som gir seg ut for å være dypsindig.

"Life Itself" er en flettverksfilm av den typen som føltes forfriskende da "Short Cuts" (1993) og "Pulp Fiction" (1994) var nye for rundt regnet 25 år siden.

En tungt medisinert mann forteller psykologen om da han mistet sin gravide kjæreste. En sint ungjente får ut frustrasjonen sin gjennom å spille dårlig punkrock. En klisjé av en spansk gårdsarbeider ser sjefen legge an på sin vakre kone. Alle disse historiene er på et eller annet vis ment å si noe om hvordan livene våre blir formet av traumer, tragedier og kjærlighetens uransaklige veier.

Dan Fogelman, skaperen av tv-serien "This Is Us" (2016–) og manusforfatteren bak "Crazy, Stupid Love" (2011), benytter seg av alskens metatricks, overforklarer alt som overforklares kan og refererer stadig til ordentlig kunst – Bob Dylan-albumet "Time Out of Mind" blir nevnt så mange ganger at selv en fan som undertegnede tar seg i å himle med øynene – uten at historiene hans oppleves det spor mindre melodramatiske eller banale av den grunn.

Ikke engang et knippe dyktige skuespillere kan redde "Life Itself" fra å bli stående årets kanskje mest aktivt irriterende film.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 08.11.18
© Roy Søbstad

mandag 12. november 2018

Filmblogg: De beste og verste filmtrailerne akkurat nå


Alle disse trailerne som kom og gikk, ikke skjønte jeg at de røpet hele plottet.

En filmtrailer skal skape forventninger. Den skal ikke være for lang og den skal ikke røpe for mye. Ofte holder det om den setter oss i riktig stemning. Trailere som oppfyller disse kravene, kan være god underholdning i seg selv. Enkelte er faktisk bedre enn filmene de er ment å promotere.

Her er en uhøytidelig, men kritisk kikk på en håndfull trailere for filmer som kommer før jul. Ha i bakhodet at det ikke er filmene som får terningkast.

"Sorry to Bother You": Denne er klippet som en hvilken som helst lettbent komedietrailer – kjappe punchlines, sprek musikk – men lover en satire med tematikk som rase og kapitalisme. "Bruk den hvite stemmen din," får den nyansatte, sorte telemarketing-medarbeideren høre. Og den stemmen skal det godt gjøres å ikke le av. Terningkast 5

"The Wife": Her får man følelsen av at budskapet – "Bak en hver vellykket mann står en stor kvinne" – blir banket inn på langt mindre subtilt vis enn det gjøres i selve filmen. Traileren gir likevel forventninger om en sterk prestasjon fra Glenn Close i rollen som forsmådd hustru. Terningkast 4

"Aquaman": Svulstig skal det være. Traileren for det siste tilskuddet til DC-universet – som stadig ligger langt under Marvel-universet på kulhetsskalaen – er en eneste lang rekke storslåtte, dataanimerte tablåer med dundrende trommer og malmfull voiceover til. Det eneste overraskende er at vi ikke får se mer til Jason Momoas fryktinngytende sixpack. Terningkast 3

"Tårnet": Denne norskproduserte filmen handler om livet i en palestinsk flyktningeleir, og det første som slår en, er hvor godt den røffe dukkeanimasjonen kler temaet: Alt er slitent og skakt og, på et eller annet vis, veldig menneskelig. Traileren er pedagogisk lagt opp med faktaboks og det hele, men hvem har sagt at det trenger å være noen motsetning mellom det å lære og det å bli rørt? Terningkast 5

"Creed 2": Det eneste nymotens med denne traileren, er bruken av Kendrick Lamar på soundtracket. Ellers hagler referansene til gamle Rocky-filmer – Drago! Apollo Creed! Den bulkete hatten til Sylvester Stallone! – og alt sammen er i grunnen veldig fint på en sånn retro måte. Men: Hvorfor blir vi snytt for Dolph Lundgren? På IMDb.com lover de at han skal være med! Terningkast 4

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.11.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Michael B. Jordan og Sylvester Stallone i "Creed 2": SF Studios/Warner Bros./MGM

onsdag 7. november 2018

Krim for de minste


Gordon & Paddy – Nøttemysteriet i skogen
Sverige 2017
Originaltittel: Gordon & Paddy
Regi: Linda Hambäck
Manus: Ulf Nilsson, Jan Vierth
Norske stemmer: Per Frisch, Siri Nilsen, Jan Gunnar Røise, Jan Martin Johnsen, Alexandra Gjerpen, Rolf Kristian Larsen
Musikk: Martin Landquist
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Koseligere kriminalfilm enn "Gordon & Paddy – Nøttemysteriet i skogen" skal du lete lenge etter.

Den gamle padden Gordon og den unge musen Paddy er politi i en del av skogen som er så fredelig at den egentlig ikke trenger noe politi. Sånn er det i hvert fall inntil en snøtung vinterdag når noen stjeler alle nøttene – de kjære, kjære nøttene! – til det lett nevrotiske ekornet Valdemar. Mistanken faller på henne hvis navn de andre dyrene knapt tør å hviske: reven.

Krimplottet i denne timelange svenske tegnefilmen er, når sant skal sies, ganske surrete. Men det spiller ikke all verdens rolle når alt annet ved den er så fint.

"Gordon & Paddy – Nøttemysteriet i skogen" er en film hvor figurene har tid til å sette seg ned og ha smått Ole Brumm-aktige samtaler om juss, filosofi og praktisk politiarbeid – "Når ingen er mistenkte, er alle mistenkte," lyder en av flere sitérbare replikker fra kloke Gordon – og hvor skogen ser aldeles praktfull ut i duse akvarellfarger som skifter i takt med årstidene.

Dette er kort sagt akkurat det lune, lille alternativet til de vanligvis hysterisk oppjagede dataanimasjonsfilmene både store og små kinogjengere kan føle behov for i blant.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 03.11.18
© Roy Søbstad

tirsdag 6. november 2018

Oppskriftsmessige grøss


Gåsehud 2: Monsterkvelden
USA 2018
Originaltittel: Goosebumps 2: Haunted Halloween
Regi: Rob Letterman
Manus: Darren Lemke, R.L. Stine
Skuespillere: Madison Iseman, Jeremy Ray Taylor, Caleel Harris, Wendi McLendon-Covey, Ken Jeong, Jack Black
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 3

Denne lett forsinkede halloween-filmen er mest for dem som aldri har sett "Gremlins" eller "Ghostbusters".

Poenget med en film som "Gåsehud 2 – Monsterkvelden" er ikke at den skal være original. Tvert i mot handler det om å introdusere velprøvde oppskrifter – i dette tilfellet hentet fra 1950-tallets B-grøssere og 1980-tallets eventyrfilmer – for enda en generasjon kinogjengere. Denne i og for seg sympatiske filmen mangler likevel oppfinnsomheten og det fortellermessige overskuddet som skal til for å gjøre varig inntrykk.

Akkurat som i forgjengeren "Gåsehud" (2015) handler det om driftige amerikanske kids som kommer over en av bøkene til R.L. Stine – han som gjerne blir kalt "barnelitteraturens Stephen King" – og uforvarende slipper løs den ondskapsfulle buktalerdukken Slappy som blir holdt fanget mellom dens permer. Og selvsagt får Slappy snart følge av et utall andre monstre.

Hør her, selv om undertegnede ikke ble fenget av "Gåsehud 2 – Monsterkvelden", holder jeg muligheten åpen for at 11 år gamle Roy ville ha syntes at den var verdens morsomste, mest spennende og aller kuleste film noen sinne. Jeg har tross alt fortsatt vage minner om hvordan det var å oppleve noe for først gang.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 03.11.18
© Roy Søbstad

mandag 5. november 2018

Dronningens nye klær


Bohemian Rhapsody
USA 2018
Regi: Bryan Singer, Dexter Fletcher
Skuespillere: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen, Tom Hollander, Allen Leech, Mike Myers
Musikk: John Ottman
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 3

Filmen om Freddy Mercury og Queen ligner litt på alle andre rockband-filmer du har sett.

For å ta det mange vil anse som viktigst først: Rami Malek er veldig, veldig god i rollen som Freddy Mercury. Ikke bare ser han eksotisk nok ut til å spille en innvandrergutt fra Zanzibar som var "født med fire ekstra hjørnetenner", men han har også den karakteristisk selvsikre gangen og det halvt selvnytende, halvt selvironiske glimtet i øynene inne. Desto mer synd er det at "Bohemian Rhapsody" som helhet ikke klarer å heve seg over rockbiografi-klisjeene.

Oppstarten i trange kår, den skeptiske faren, de sneversynte plateselskapstypene, konsertscenene som blir stadig større, dekadansen og rusmisbruket, det ensomme livet på toppen... Vi har sett det før, for å si det mildt. Og alle som vet noe som helst om Queens historie, skjønner at det hele må ende med bandets triumfartede opptreden på Live Aid i 1985.

Ellers er "Bohemian Rhapsody" bra på det musikalske – sceneopptredenene er kraftfulle og filmen tar seg tid til å vise bandet i arbeid i studioet – men merkelig prippen og utvendig i fremstillingen av Mercurys sex- og følelsesliv.

En så ekstraordinær personlighet hadde fortjent en mindre ordinær film.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.11.18
© Roy Søbstad

onsdag 31. oktober 2018

Filmblogg: Det skumleste du kan se på tv akkurat nå


Gamle spøkelser får nytt liv i Netflix-serien "The Haunting of Hill House".

Mitt livs mest intense filmopplevelse hadde jeg en gang på første halvdel av 1980-tallet. Da viste svensk tv – eller var det nattkinoen på NRK? – den klassiske spøkelsesfilmen "The Haunting" fra 1963.

I den er det en scene hvor de to kvinnelige hovedpersonene, Eleanor og Theo, kryper sammen i en stor seng, mens noe som kan være et spøkelse leter etter dem i korridoren utenfor. Men vi ser ingenting. Alt vi hører er lyden. "Booom! Booom!" drønner det, snart høyt og nært, snart lavere og lenger unna, snart på vei tilbake igjen. "Bom! Bom! Bom!"

Til slutt stopper det som kan være et spøkelse rett utenfor soverommet.

Så, sakte, men sikkert, begynner soveromsdøren å bule innover.

Synet av den konvekse døren – hvor et eller annet ondsinnet befant seg på den andre siden – var så uventet og så umulig, at min 10–12 år gamle hjerne var nær ved å kortslutte der jeg satt i sofaen.

Kanskje var dét selve øyeblikket da min interesse for skrekkfilm ble vekket.

Her om dagen så jeg "The Haunting" om igjen for første gang på mange år. Den viste seg – riktig nok på et litt sånn gammelmodig, ikke veldig skummelt vis – å være svært severdig ennå.

Grunnen til at jeg hadde funnet frem den gamle dvd-en min igjen, var at en helt ny, 10 episoder lang tv-versjon for et par uker siden dukket opp på Netflix.

I denne versjonen, som i likhet med Shirley Jacksons opprinnelige roman heter "The Haunting of Hill House", blir historien kraftig utbrodert. Nå handler den ikke lenger så mye om et hjemsøkt gammelt hus, som den handler om menneskene som er blitt traumatisert av å bo der.

En gruppe søsken kommer sammen etter at den yngste søsteren har begått selvmord, og – gjennom en intrikat vev av tilbakeblikk og hendelser sett fra forskjellige synsvinkler – lærer vi hva som har gjort dem til det de er. Det skal vise seg å være mer enn bare spøkelser, for å si det sånn.

Ta det fra en som ble skuffet av både "American Horror Story" og "Castle Rock": Dette er på én og samme tid det skumleste og mest følelsesmessig engasjerende du kan se på tv akkurat nå.

Den nærmest ekstatiske fryktfølelsen jeg fikk da døren begynte å bule innover i "The Haunting", har serien riktig nok ikke klart å gi meg. Men den har jeg da også bare opplevd én eneste gang.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 25.10.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "The Haunting of Hill House": Steve Dietl/Netflix