onsdag 26. september 2018

Vakkert og voldsomt på Aladdin

The Samuel Jackson Five

Mooncake

Caspian

Caspian, Mooncake og The Samuel Jackson Five
VIVID – A Post-Rock Festival 2018
Aladdin Scene, Kristiansand
Lørdag 22. september

TERNINGKAST 5

Høststormene fikk et passende lydspor da post-rockfestivalen Vivid gikk av stabelen på gamle Aladdin kino i helgen.

Post-rock? Ja, det er lov å spørre.

Post-rock er en litt ullen sjanger. Men det handler om gitarbasert, hovedsaklig instrumental musikk som gjennom langstrakte komposisjoner – mer en type mini-symfonier enn låter i tradisjonell forstand – bygger seg opp mot voldsomme klimaks.

Post-rock kan være vakker, den kan være uhyggelig og den kan være emosjonelt forløsende. Den kan i grunnen være alt bortsett fra utadvent og allsangvennlig.

Kall det gjerne kunstmusikk for folk som liker trommer og gitarer.

På Vivid-festivalen – tenk det, Kristiansand har sin egen post-rockfestival! – legger man spesiell vekt på denne musikkens iboende visuelle kvaliteter.

Konserten til Oslo-bandet The Samuel Jackson Five ble ledsaget av alt fra norsk vinter til synkronsvømming på kinolerretet de hadde i ryggen.

De var også det av lørdagskveldens band som kom nærmest streit rock: Låtene deres er korte og konsise, kastene går brått fra det pent melodiøse til noe som er funky og brutalt på én og samme tid. Hvis Vivid-publikummet hadde vært av det danseglade slaget – noe de så visst ikke er – ville dette ha vært konserten de slo seg løs på.

All den fornøyde ruggingen og kløingen i fyldige skjegg vitnet likevel om stor tilfredshet.

Med elektrisk cello som førende instrument, har Mooncake – noe så sjeldent på disse kanter som et russisk band – et mykere, mer atmosfærisk uttrykk. Animasjonen på lerretet understreket at de før eller siden er nødt til å ende opp på et naturfilm- eller science fiction-soundtrack.

I undertegnedes ører ble Mooncake likevel nokså anonyme sammenlignet med Caspian.

Massachusetts-bandet – tre gitarister, bassist og en svært angrepshissig trommeslager – oppnådde nesten metal-aktig intensitet fra første stund. Og hver gang de spilte seg opp til et av sine massive, majestetiske crescendoer, føltes det som å stirre rett inn i solen i øyeblikket før den skal eksplodere.

Nå er det ikke fritt for at post-rocksjangeren sliter med en viss forutsigbarhet – låtene som høres ut som eviglange Pink Floyd-introer, musikerne som står i siluett mot flimrende bakprojeksjoner – og etter noen timer på Vivid må det være lov å føle at man har fått sin dose for en stund.

Men – jøje meg, altså – høydepunktene denne kvelden var kraftfulle nok til å løfte en hver sliten stakkar ut av hverdagen, ut av høstmørket og ut av seg selv. Og mer kan ingen ønske seg av musikk.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.09.18
© Tekst og foto: Roy Søbstad

tirsdag 25. september 2018

Far og sønn og rusen


Når jeg faller
Drama
Norge 2018
Regi: Magnus Meyer Arnesen
Manus: Magnus Meyer Arnesen, Kristian Landmark
Skuespillere: Preben Hodneland, Marius Aandal, Alexandra Gjerpen, Vidar Sandem, Morten Svartveit
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

"Når jeg faller" er ikke bare en uvanlig stilsikker debutfilm, den gir også et troverdig bilde av livet som rusmisbruker.

Du kan ikke se det på ham, men Joachim er rusmisbruker. Den velstelte, helt vanlig kledde unge mannen, som har jobb på en restaurant i Oslo, må stadig stikke seg vekk for å røyke heroin. Den store livsomveltningen kommer når han blir nødt til å overta foreldreansvaret for sin åtte år gamle sønn.

"Når jeg faller" er produsert av studenter ved Den norske filmskolen på Lillehammer og skrevet av regidebutant Magnus Meyer Arnesen i samarbeid med Kristiansands utrettelige Kristian Landmark. Handlingsmessig byr ikke filmen på de store overraskelsene. Men på sitt nøkterne, uhysteriske vis – "Trainspotting" er dette ikke – lykkes den likevel i å berøre: stemningen er elegisk høstlig, hvert bilde er stilsikkert komponert, virkelighetsbeskrivelsen er troverdig og Preben Hodneland (sist sett i 2016-filmen "Alt det vakre" og "The Book of Mormon" på Det Norske Teatret) begår en sterk prestasjon i den krevende rollen som Joachim.

Hvis "Når jeg faller" sier noe om norsk films fremtid – og det er jo akkurat det den gjør – er det at vi har mye å glede oss til i årene som kommer.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.09.18
© Roy Søbstad

mandag 24. september 2018

Moro på månen


Månelyst i Flåklypa
Norge 2018
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Manus: Karsten Fullu
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Solan og Ludvig er langt hjemmefra i den tredje "nye" Flåklypa-filmen.

"Månelyst i Flåklypa" er siste del av Qvisten Animations Solan og Ludvig-trilogi, og på dette tidspunktet vet vel alle hva de kan forvente: en leken, men respektfull omgang med Kjell Aukrusts univers, en rotnorsk, lett arkaisk "stop motion"-animert motvekt mot alskens polert dataanimasjon fra utlandet, en film som på sitt beste nesten kan måle seg med Ivo Caprinos udødelige "Flåklypa Grand Prix" fra 1975.

Undertegnede, som i denne sammenhengen antakelig er for stokk konservativ å regne, kan riktig nok styre seg for filmskapernes hang til det stadig mer spektakulære. Når Reodor Felgen denne gangen bygger en romrakett – en slags flygende Il Tempo Gigante – og sender Solan, Ludvig og den ikke helt pålitelige byråkraten Vigfus Skonken av sted for å annektere månen i Norges navn, befinner vi oss med ett veldig langt fra disse figurenes naturlige habitat.

Men referansene til "Alien" og "2001: En romodyssé" føles i hvert fall naturlige og sparkene mot norsk oljeindustri er ingenting om ikke velplasserte. Og heldigvis blir det også tid til litt Aukrust-poetisk undring over vennskap og verdensrom oppe i all hurlumheien.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.09.18
© Roy Søbstad

torsdag 20. september 2018

Aktuell spenning


Searching
USA 2018
Regi: Aneesh Chaganty
Manus: Aneesh Chaganty, Sev Ohanian
Skuespillere: John Cho, Debra Messing, Joseph Lee, Michelle La, Sara Sohn
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 5

Det er vanskelig å tenke seg en mer relevant thriller enn "Searching" akkurat nå.

"Searching" er historien om en tenåringsjente som forsvinner og faren som desperat prøver å finne henne igjen. Og mer er det, som alltid når man snakker om et kriminalmysterium, vanskelig å si uten å røpe for mye. Men i dette tilfellet spiller også filmens form en helt avgjørende rolle.

Her er det ikke brukt et eneste konvensjonelt kamera. "Searching" er i sin helhet satt sammen av e-poster, tekstmeldinger, telefonsamtaler, FaceTime-videoer, YouTube-klipp, Google-søk og alt det andre som dokumenterer jentas liv og som faren må gå gjennom for å finne ut hva hun har drevet med, hvordan hun har hatt det og om hun virkelig var den personen han trodde hun var.

Dette er ikke halvparten så sært som det kanskje kan høres ut.

Dels forteller "Searching" en genuint spennende historie – undertegnedes tanker gikk innimellom til Gillian Flynn-thrillerne "Gone Girl" og "Sharp Objects" – og dels er virvaret av skjermbilder lett gjenkjennelig fra hverdagen til de fleste av oss.

Man blir sittende som på nåler så lenge det varer. Og etterpå gjør man seg noen tanker om hva vår nye, digitale virkelighet egentlig gjør med oss.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.09.18
© Roy Søbstad

onsdag 19. september 2018

Livet på utsiden


Leave No Trace
USA 2018
Regi: Debra Granik
Skuespillere: Ben Foster, Thomasin McKenzie
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 5

"Leave No Trace" er en troverdig, uhyre velspilt film om dem som har vendt ryggen til det amerikanske samfunnet.

Tenåringsjenta Tom (Thomasin McKenzie) og hennes far Will (Ben Foster) fører et fredelig, mer eller mindre selvberget liv i skogene utenfor Portland, Oregon. Han verken kan eller vil innordne seg storsamfunnets regler, hun kjenner ganske enkelt ikke til noen annen tilværelse. Hele tiden lever de med frykten for at myndighetene skal komme og tvinge dem inn i folden.

I rystende "Winter's Bone" (2010) skildret regissør Debra Granik et grisgrendt utkant-USA som er i ferd med å bli revet i stykker av fattigdom og narkotikamisbruk. I den like usentimentale, like gripende "Leave No Trace" tar hun oss med enda lenger mot ytterkanten: til krigsveteraner og andre skadete sjeler som har meldt seg ut, som vil klare seg selv, som bare ønsker å være i fred.

Og akkurat som "Winter's Bone" gjorde for den pur unge Jennifer Lawrence, kommer "Leave No Trace" til å gjøre Thomasin McKenzie til en stor stjerne. Samspillet hennes med alltid stødige Ben Foster (sist sett i "Hell Or High Water" i 2016) er av et kaliber som bare må markere begynnelsen på en lang og gullkantet karriere.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.09.18
© Roy Søbstad

tirsdag 18. september 2018

Action av den gamle skolen


Predator
USA 2018
Regi: Shane Black
Manus: Shane Black, Fred Dekker
Skuespillere: Olivia Munn, Boyd Holbrook, Trevante Rhodes, Jacob Tremblay, Keegan-Michael Key, Alfie Allen, Thomas Jane, Augusto Aguilera, Sterling K. Brown
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

"Predator" byr på et hyggelig gjensyn med et av filmhistoriens mest uhyggelige monstre.

"Predator" (1987) er en liten klassiker for alle som vokste opp i VHS-æraen. At man i løpet av de siste 31 årene årene ikke har klart å stable en skikkelig "Predator"-serie på bena – de to oppfølgerne og de to "Alien vs. Predator"-filmene var ikke gode nok til å holde interessen ved like – er i grunnen noe av et mysterium. Men nå er det håp.

Denne filmen kan kanskje ikke skilte med Arnold Schwarzenegger, men den har en evolusjonsbiolog (Olivia Munn), en guttunge med Asperger og en hel gjeng PTSD-skadde krigsveteraner som til sammen utgjør en passe blanding av hjerne, hjerte og muskler. Når de tar opp kampen mot det tilbakevendte rommonsteret – det som jakter på mennesker for sportens skyld og som i en av filmens mest minneverdige replikker blir beskrevet som "en utenomjordisk Whoopi Goldberg" – bryr vi oss nok om dem til å faktisk bli følelsesmessig involvert i blodsutgytelsene.

Selv om finalen blir unødig rotete – for mange aktører, for mange lokasjoner, for lite Predator – lykkes 2018-utgaven av "Predator" likevel langt på vei i å gjenskape den gode, gamle "videokveld-i-kjellerstua"-følelsen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.09.18
© Roy Søbstad

mandag 17. september 2018

Filmblogg: 10 strømmetips i 10 sjangre


Endelig er den alt for lange og varme sommeren over, og du kan synke ned foran tv-en med god samvittighet. Her er tipsene du trenger.

Familie: "Hugo" (2011; Netflix). Martin Scorseses eneste familievennlige film er en frodig hyllest til undringen, skapergleden og – ikke minst – filmkunsten selv. Å se den gir deg lyst til å leve og lære.

Komedie: "Broken Flowers" (2005; Netflix). Bill Murray, verdens mest molefunkne moromann, legger ut på veien for å oppsøke de mange eksene sine. "Broken Flowers" er så fin og rar som bare en komedie av Jim Jarmusch kan være.

Drama: "Carol" (2015; Netflix). Sjelden har Cate Blanchett spilt bedre eller 1950-tallet sett mer elegant ut enn i denne fortellingen om to kvinners forbudte kjærlighet.

Thriller: "Hemmeligheten i deres øyne" (2009; Netflix). Veldreid kriminalmysterium som får en eksotisk dimensjon ganske enkelt fordi det er argentinsk. Den amerikanske "remaken" blir småklein i forhold.

Science fiction: "Black Mirror" (2011–; Netflix). Bekmørke, men ofte vittige fortellinger fra en virkelighet som føles skummelt nær vår egen: "Black Mirror" er vår tids "The Twilight Zone".

Grøsser: "The Descent" (2005; HBO). En gruppe kvinnelige klatrere blir sittende fast i en grotte. Så begynner noe å bevege seg rundt dem der nede i mørket. "The Descent" er en av nyere tids mest undervurderte tradisjonelle skrekkfilmer.

Serie: "The End of the F***ing World" (2017; Netflix). Mørk og munter. Enkel og kompleks. Misantropisk og romantisk. Selv ikke nå i tv-serienes gullalder er det ofte man kommer over noe såpass originalt som disse åtte episodene om to mistilpassede britiske kids på rømmen.

Satire: "Who Is America?" (2018; HBO). Endelig er Sacha Baron Cohen tilbake til det han gjør best: Å få amerikanske tullinger til å avsløre seg selv. Villere, morsommere og mer skremmende blir det ikke.

Dokumentar: "Saken Kevin" (2017; NRK). For 20 år siden tilsto to 5 og 7 år gamle svenske brødre å ha drept 4-åringen Kevin. Denne dokumentaren avslører at det hele var noe som ble presset frem av politiet. Forvent å bli opprørt.

Klassiker: "Med alle midler" (1958; Netflix). Den siste av de klassiske noir-filmene, laget av Orson Welles med fordums stjerner som Marlene Dietrich på rollelisten, er både et mesterlig stykke filmkunst og et tidløst dypdykk i menneskenaturen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.09.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Asa Butterfield og Chloë Grace Moretz i "Hugo": United International Pictures AS