torsdag 13. juli 2017

Riktig band på riktig festival


Honningbarna
Måkeskrik
Bendiksbukta i Kristiansand
8. juli 2017

TERNINGKAST 5

Det ble beach party i Kristiansand denne helgen også. Men med Honningbarna som hovedattraksjon lignet ikke dette nevneverdig på det forrige.

Måkeskrik er et tvers gjennom trivelig, gjør-det-selv-arrangement nede ved strandkanten i Bendiksbukta. Kall det gjerne anti-Palmesus. Honningbarna er det stolteste og mest egenrådige bandet Sørlandet noen gang har produsert. De kommer aldri til å spille på Palmesus.

At Måkeskrik og Honningbarna er en perfekt match, sier seg kort sagt selv. Så ble da også festivalavrundingen lørdag kveld akkurat den gla'-anarkistiske festen alle hadde håpet på.

Honningbarna har etter hvert en syv–åtte år på baken, men tiden har ikke klart å endre dem nevneverdig. Om noe er gammelskolepunken deres bare blitt enda hissigere og konsertene deres enda mer kaotiske.

Den ideelle Honningbarna-låten er ikke mer enn et sted mellom ett og et halvt og tre minutter lang, men rekker innom minst et par yppete gitarriff, et ras av rasende slagord, et freakout-parti eller to og noen refrenger det skal godt gjøres å ikke brøle med på.

På Måkeskrik rakk bandet kanskje 15 slike raserianfall fra de tok av klokken kvart over elleve til de landet på slaget midnatt. Men det var sannelig ikke lett å holde tellingen.

Én ting er at låtene ble avlevert i et rasende tempo. En annen er alt det utenommusikalske som skjedde.

Før bandet hadde rukket å komme halvveis i åpningslåten "Goldenboy", hadde vokalist Edvard Valberg forsvunnet ut i trengselen foran scenen. Og mer så vi ikke til ham før et stykke ut i "Drep meg". Snart stupte gitarist Christoffer Trædal like godt fra toppen av PA-anlegget, og på ett tidspunkt tok til og med trommis Nils Jørgen Nilsen turen ut til folket.

Det var opplagt storveis moro for dem som turte å stå fremst. Og sannelig var det ikke gøy å betrakte kaoset på trygg avstand også.

Det verste er hvor bra Honningbarna låt midt opp i alt dette: tøft, kontant og forbløffende samspilt.

Og helt til slutt, under ekstranummerne "Prinser av Sarajevo" og "Dødtid", var det flere ikke-musikere enn bandmedlemmer på scenen. Endelig var publikum og artister ett, og anarkiet komplett.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.07.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Magnus Nødland Skogedal, KRSby

onsdag 12. juli 2017

Europe rocket regntungt Kvinesdal


Europe
Norway Rock Festival
Kvinesdal
7. juli 2017

TERNINGKAST 4

Fredag kveld beviste Europe at de har mer å fare med enn tupért hår og den låten du vet.

Få band lever så til de grader i skyggen av én enkelt låt – eller, kanskje mer presist i dette tilfellet, en synthfanfare – som Europe gjør med "The Final Countdown". Selv a-ha slipper lettere unna sin evinnelige "Take On Me".

På Norway Rock fikk svenskene vist at ikke har overlevd i over 30 år uten å ha mer å fare med enn som så.

De gikk offensivt ut med to så godt som ferske låter, "War of Kings" og "Hole in My Pocket", og gjorde det med én gang klart hvor de har hjertene sine. Vi snakker 70-tall snarere enn 80-tall, Storbritannia snarere enn USA, bluesbasert hardrock snarere enn metal, Whitesnake, Rainbow og UFO snarere enn Bon Jovi. Og om det ikke låt veldig originalt, låt det jammen ganske gromt.

Nå har ikke Europe glemt hvorfor de i sin tid solgte millioner av plater. Men når sant skal sies, fremsto gamle favoritter som klinelåten "Carrie" og puddelrock-anthemet "Rock the Night" – selv om de ble aldri så varmt tatt i mot av publikum – temmelig pubertale sammenlignet med det nyere materialet.

Til gjengjeld jobbet bandet like hardt enten låtene stammet fra 1980- eller 2000-tallet.

Joey Tempest synger ikke like uanstrengt i det høye registeret som han en gang gjorde, men til gjengjeld viste 53-åringen seg som en frontmann på høyde med hvem som helst. Han var høyt og lavt, turnerte mikrofonstativet som en annen David Coverdale og gjorde i det hele tatt sitt ytterste for å få oss til å glemme regnet som bare ikke vil gi seg.

Når så resten av bandet – med en John Norum som kanaliserte sin indre Ritchie Blackmore hver gang han hengte på seg Stratocasteren og en Ian Haugland som spritet opp sin ellers helt unødvendige trommesolo med Monty Python-samplinger – oste en kombinasjon av scenevant profesjonalitet og god, gammeldags spilleglede, føltes det som om vi var i selskap med rockstjerner av klassisk format.

Og Europe-låten over alle Europe-låter? Den er selvsagt verdens sikreste avslutningsnummer på rockfestival. Ikke annet enn smil var å spore under plastponchoene på Øyesletta.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.07.17
© Tekst og foto: Roy Søbstad

tirsdag 11. juli 2017

En outlaw krysser sitt spor


Steve Earle & The Dukes
So You Wannabe an Outlaw
(Warner)

TERNINGKAST 5

Sannelig er det ikke liv i den gamle hardcore-trubaduren Steve Earle ennå.

I tilfelle albumtittelen ikke skulle være tydelig nok, sier utvalget av coverlåter – én skrevet av Billy Joe Shaver, én av Waylon Jennings og to av Willie Nelson – på den utvidete "deluxe"-utgaven sitt: Steve Earle har gått tilbake til 70-tallet og funnet inspirasjon i den tidens "outlaw country". Og det har han gjort lurt i. "So You Wannabe an Outlaw" er blitt Earles klart sterkeste samling sanger på denne siden av år 2000.

Nå handlet "outlaw"-sjangeren aldri egentlig om et spesielt "sound". Poenget var snarere å vise fingeren til det strømlinjeformede Nashville. Dermed kan Steve Earle gå fra å spille rufsete, mørk gitarrock i "Fixin' to Die" til å synge en bittersøt, tradisjonell country-duett med Miranda Lambert i "This Is How It Ends", og fremdeles kalle det en hyllest til gamle helter. Aller finest blir det når han henvender seg direkte til sin avdøde mentor Guy Clark i "Goodbye Michelangelo".

De siste månedene har bragt med seg sterke utgivelser fra folk som Old 97's, Jason Isbell og Earles sønn Justin Townes Earle. Og her melder sannelig far selv seg også. 2017 er allerede det beste "outlaw"-året på lenge.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.07.17
© Roy Søbstad

mandag 10. juli 2017

Cousteau over og under vann


Jacques – Havets erobrer
Frankrike 2016
Originaltittel: L'Odyssée
Regi: Jérôme Salle
Manus: Jérôme Salle og Laurent Turner basert på bøkene av Jean-Michel Cousteau og Albert Falco
Skuespillere: Lambert Wilson, Pierre Niney, Audrey Tautou
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 3

Hvis Jacques Cousteau er den franske Thor Heyerdahl, er "Jacques – Havets erobrer" Frankrikes svar på "Kon-Tiki": et ikke helt tilfredsstillende portrett av et nasjonalt ikon.

Selv om denne filmatiserte biografien ikke makter å gjøre klart for en nordmann hvorfor Jacques Cousteau (1910–1997) er et så folkekjært navn i hjemlandet, viser den i hvert fall hvor Wes Anderson fant inspirasjon til forskningsskipet, de røde luene og de pikante intrigene i sin herlige "Livet under vann med Steve Zissou" (2004).

Beholdningen i "Jacques – Havets erobrer" er langt på vei de knivskarpe, spektakulære dykkesekvensene. Det er der filmens store budsjett og fremragende fotografer virkelig kommer til sin rett, og det er der vi får en følelse av hvorfor Cousteau (Lambert Wilson) valgte å vie brorparten av livet sitt til utforskningen av "Det store blå". Dessverre er resten av filmen – de delene som skildrer utroskap, økonomiske problemer og et trøblete far–sønn-forhold – akkurat like skjematisk og oppramsende som filmbiografier flest.

Dermed blir spørsmålet hvorfor man skal bruke tid på "Jacques – Havets erobrer", når man heller kan koste på seg nok et gjensyn med "Livet under vann med Steve Zissou".

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.07.17
© Roy Søbstad

fredag 7. juli 2017

Pop med utestemme


Imagine Dragons
Evolve
(Interscope/Universal)

TERNINGKAST 3

Imagine Dragons har ingenting å melde. For å kompensere bruker de alltid utestemme.

Imagine Dragons blir pussig nok stadig omtalt som et rockband. Det må være fordi de ser mutte ut på bilder og han ene har langt hår. I musikken deres er det jo knapt noe rock å spore. Bortsett fra sporadiske innslag av The Edge-aktig gitar, høres de ut som et hvilket som helst poporkester.

Produksjonen er helsyntetisk. Låtene er en eneste lang serie hooks. Refrengene er så store at de sikkert kan høres på månen. Det nye denne gangen er sterkere innslag av R&B og noen synth-fanfarer som kunne ha vært rappet fra Kygo.

Og all kritikken som ble Las Vegas-bandets to første skiver til del, står ved lag også etter den tredje: Hver eneste idé her later til å være stjålet fra andre artister – disse folkene er så skamløse at de uten å rødme kan bruke "Yesterday" og "Dancing in the Dark" som låttitler – og musikken er så godt som ribbet for personlighet.

Det er ikke dermed sagt at gjør vondt å høre en låt med Imagine Dragons. Det kan faktisk være helt OK mens man sitter i bilkø eller lager middag. Men tomhetsfølelsen man sitter igjen med etter et helt album, er såpass akutt at den påfølgende stillheten kommer som en lettelse.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.07.17
© Roy Søbstad

torsdag 6. juli 2017

Mørk romantikk


My Cousin Rachel
USA/Storbritannia 2017
Regi og manus: Roger Michell
Skuespillere: Rachel Weisz, Sam Claflin, Holliday Grainger, Andrew Knott, Poppy Lee Friar, Andrew Havill, Vicki Pepperdine, Harrie Hayes, Louis Suc, Katherine Pearce, Attila G. Kerekes, Chris Gallarus, Bobby Scott Freeman, Stuart Davidson, Tristram Davies, Iain Glen
Musikk: Rael Jones
Aldersgrense ikke oppgitt

TERNINGKAST 4

"My Cousin Rachel" er noe både for dem som er svake for britiske herregårdsdramaer og dem som setter pris på en real psykologisk thriller.

Unge Philip (Sam Claflin) er overbevist om at Rachel (Rachel Weisz) har forført og myrdet vergen hans. Men dét er bare inntil han selv møter skjønnheten. Da overfører han brått hele arven sin til henne. Spørsmålet er bare om forelskelsen har gjort Philip blind eller om Rachel faktisk kan være så uskyldig som hun virker.

Roger Michell, mannen bak "Notting Hill" (1999), har – akkurat som Alfred Hitchcock gjorde da han laget klassikerne "Rebecca" (1940) og "Fuglene" (1963) – tatt for seg en av fortellingene til den britiske forfatteren Daphne Du Maurier. Når "My Cousin Rachel" ikke kan sies å være helt på høyde med den gamle mesterens adapsjoner, er det ganske enkelt fordi de avgjørende vendingene i plottet ikke kommer overraskende nok. (For alt undertegnede vet, kan dét være et problem som henger igjen fra Du Mauriers roman.) Likevel er det lett å la seg henføre av filmens dyktige skuespillere, velkomponerte bilder fra et fordums Cornwall og elegante blanding av romantikk og gotikk.

Et voksent publikum kan trygt koste på seg et kinobesøk.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.06.17
© Roy Søbstad

onsdag 5. juli 2017

Nesten ikke til å holde ut


It Comes at Night
USA 2017
Regi og manus: Trey Edward Shults
Skuespillere: Joel Edgerton, Christopher Abbott, Kelvin Harrison Jr., Riley Keough, Carmen Ejogo
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 5

"It Comes at Night" er en veldig typisk grøssertittel. Men denne filmen skal vise seg å gå langt utenpå de vanlige sjangerklisjeene.

Det begynner nesten uutholdelig grimt. En gammel mann er blitt syk, og slektningene hans ser ingen annen utvei enn å ta ham med ut i skogen, skyte ham i hodet og brenne liket. Og stort lystigere enn som så, blir aldri "It Comes at Night".

Filmen gir oss knapt noen bakgrunnshistorie, men vi skjønner at den svært smittsomme sykdommen har fått samfunnet til å kollapse. For en familie som har forskanset seg i et avsidesliggende hus, består tilværelsen av matrasjonering, sikkerhetsforanstaltninger og en konstant frykt for alt som befinner seg på utsiden. Men det er først når en annen familie slutter seg til dem at paranoiaen griper tak for alvor.

Store deler av filmen utspiller seg i det flakkende lyset fra lommelykter. Huset fremstår som en labyrint av trange korridorer og hemmelige rom. Og valgene menneskene der inne etter hvert blir tvunget til å ta, er slike som kan få en til å tenke at døden ville være å foretrekke.

Denne kammerspill-varianten av "The Road" vil bli stående som en av årets mest intense filmopplevelser helt uavhengig av sjanger.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.06.17
© Roy Søbstad