mandag 18. juni 2018

Pedagogisk brannmann


Brannmann Sam: Helter i stormen
England 2018
Originaltittel: Fireman Sam: Heroes of the Storm
Regi: Gary Andrews
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Når du havner i farlige situasjoner, bør du alltid spørre deg selv hva Brannmann Sam ville ha gjort.

Jammen godt at Pontypandy er et så velorganisert lite samfunn! Her kommer nemlig utfordringene tettere enn de fleste andre steder. Ikke før har det lokale brannvesenet, med den alltid like snarrådige, sindige og vennlige Brannmann Sam i spissen, rukket å redde noen busspassasjerer fra å havne utfor et stup og en amfibiebil fra å drive til havs, før byen blir rammet av en kraftig orkan. Alt går selvsagt bra sånn helt til slutt. Men denne gangen holder det hardt, altså.

Man må antakelig være velsignet med en femårings innlevelsesevne for å bli imponert over animasjonen i disse Brannmann Sam-filmene. Til gjengjeld er budskapet i dem like tydelig som det er vanskelig å krangle med: I krisesituasjoner gjelder det å holde hodet kaldt, samarbeide med hverandre og ikke prøve å tøffe seg.

Og sånn – med litt tid innimellom all dramatikken til enkel situasjonskomikk og til å synge en Elvis-inspirert låt – går dagene i Pontypandy. Om dét er nok til å forsvare et kinobesøk eller om Brannmann Sam og vennene hans er noe man like gjerne kan se på NRK Super, får være en sak for familierådet.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.06.18
© Roy Søbstad

tirsdag 12. juni 2018

Femte runde popcorn og dinosaurer


Jurassic World: Fallen Kingdom
USA 2018
Regi: J.A. Bayona
Manus: Derek Connolly, Michael Crichton, Colin Trevorrow
Skuespillere: Bryce Dallas Howard, Chris Pratt, James Cromwell, Toby Jones, Jeff Goldblum
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 3

OK, dette begynner å bli skikkelig teit.

Noe av det som skilte Steven Spielbergs originale "Jurassic Park" (1993) fra den store hopen av generiske monsterfilmer, var at den hadde en viss grad av troverdighet. Det var ikke umulig å tro på at dinosaurer kunne klones tilbake til livet og det var ikke umulig å tro på at levende dinosaurer kunne bli noe av et problem. Men det var altså for 25 år og fire filmer siden. Nå gjenstår bare gjentakelsene og overdrivelsene.

I "Jurassic World: Fallen Kingdom" blir "dinoverneren" Claire (Bryce Dallas Howard) og "raptortemmeren" Owen (Chris Pratt) hyret for å redde dinosaurene fra et vulkanutbrudd, men det skal snart vise seg at oppdragsgiverne deres har lyssky baktanker.

Dermed er det duket for en endeløs rekke scener som ligner fælt på scener vi har sett mange ganger før – gjerne den hvor noen blir stengt inne i et trangt rom sammen med en skikkelig gretten kjøtteter av et beist – bare med den forskjellen at dinosaurene ikke lenger har noe med virkelighetens dinosaurer å gjøre, men er en slags genspleiset superdino-variant.

"Jurassic World: Fallen Kingdom" er kort sagt mer eller mindre umulig å skille fra den store hopen av generiske monsterfilmer.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.06.18
© Roy Søbstad

mandag 11. juni 2018

Filmblogg: 30 magiske filmøyeblikk


Eller: 30 grunner til at jeg elsker film.

For et års tid siden listet jeg i denne spalten opp en del av mine favorittfilmøyeblikk. Det var ikke bare en morsom ting for nerdete meg å gjøre, men listen fikk også flere tilbakemeldinger enn noen av de over 100 andre innleggene jeg har skrevet her.

I god Hollywood-tradisjon krever selvsagt en slik suksess å få sin oppfølger. Her er 30 andre filmøyeblikk som har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Hvilke er dine?
  1. Uma Thurman og John Travolta som danser til Chuck Berry i "Pulp Fiction"
  2. "Bare jobb og ikke noe moro gjør Jack til en kjedelig fyr" i "Ondskapens hotell"
  3. Stonehenge-sekvensen i "This Is Spinal Tap"
  4. Bill Murray som tenner seg to sigaretter på én gang i "Rushmore"
  5. "Ring meg" i "Lost Highway"
  6. William H. Macy som skraper frontruten på bilen i "Fargo"
  7. Når bare Klaus Kinski og apene er igjen på flåten i "Aguirre: Guds vrede"
  8. Roberto Benigni bekjenner sine synder i "Night on Earth"
  9. Lyden av sonaren i "Das Boot"
  10. Når den tyske bondejenta synger for de franske soldatene i "Ærens vei"
  11. "Ingen er perfekt!" i "Noen har det hett"
  12. Slåsskampen i korridoren i "Oldboy"
  13. "Hva har dere gjort med øynene hans?!" i "Rosemary's Baby"
  14. Jon Voights monolog i "Runaway Train"
  15. Kevin Klines avhør av Michael Palin i "En fisk ved navn Wanda"
  16. "Hva er det som er så morsomt med meg?" i "Mafiabrødre"
  17. Sluttscenen i "The Wicker Man"
  18. Donnys begravelse i "The Big Lebowski"
  19. "Hva er i boksen?" i "Seven"
  20. James Coburn og familiefaren på båten som sikter på hverandre i "Pat Garrett and Billy the Kid"
  21. Når Mariel Hemingway sier "Du må ha litt tiltro til folk" i "Manhattan"
  22. "Dere er alle individer." "Ja, vi er alle individer!" "Dere er alle forskjellige." "Ja, vi er alle forskjellige!" "Ikke jeg." "Sssh!" i "Life of Brian"
  23. Den bleke mannen, han som har øynene i håndflaten og spiser barn, i "Pans Labyrint"
  24. Når E.T. drikker seg full i "E.T."
  25. "Hils Göring!" i "Sanger fra andre etasje"
  26. Kvinnen som kommer krypende inn på soverommet i "A Tale of Two Sisters"
  27. Travis sine dagboknotater i "Taxi Driver"
  28. Det uløselige mysteriet i "Picnic at Hanging Rock"
  29. Når Marlon Brando sier "Jeg kunne ha vært en utfordrer" i "Storbyhavnen"
  30. "Vi har reist på ferie ved en feiltakelse!" i "Withnail and I"
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.06.18
© Tekst: Roy Søbstad / Bilde av Uma Thurman og John Travolta i "Pulp Fiction": Cinematekene

onsdag 6. juni 2018

En fin sommerkveld på torvet


Byfest på Torvet
Artister: Sigrid, Freddy Kalas og Kurt Nilsen
Konferansierer: Hasse Hope og Magnus Devold
Arrangør: Thon Hotel Parken
Lørdag 2. juni

TERNINGKAST 4

Sorry, Kurt Nilsen og Freddy Kalas, men akkurat nå er Sigrid bare kulest.

Det er ikke noe å si på spennvidden i artistrekken når Kristiansands handelsstand skal gjøre bot for all gravingen og byggingen og rotet som har preget byens torv de siste årene. Alt Freddy, Kurt og Sigrid – i sympati med sistnevnte føles det riktig å holde seg til fornavn her – har til felles, er folkeligheten og populariteten.

Det er ingen grunn til å klage på at Kurt Nilsen får æren av å sparke i gang festlighetene. Som eldstemann på plakaten har han det bredeste repertoaret å hente låter fra, og med unntak av U2-coveren "Beautiful Day" spiller han alt folk forventer å høre. Bandet hans låter ordentlig proft. Falsetten hans er og blir en nytelse. Likevel ville det være en overdrivelse å si at Nilsens strømlinjeformede, utpreget amerikansk-lydende poprock klarer å skape de helt store sinnsbevegelsene.

Livsnyteren, sydenturisten og muntrasjonsrådet Freddy Kalas er selvsagt i sitt ess på en varm dag som denne. "Pinne for landet", "God sommer", "Vibber" og "Jovial" er alle sammen fullstendig idiotiske låter – First Price-oppkok av nødrim, EDM-tricks og kvasi-karibiske rytmer – men til gjengjeld må de være laget med nettopp events som "Byfest på torvet" i tankene.

Ikke minst slår drikkevisene hans helt fenomenalt godt an blant de mange ungene i publikum.

Freddy Kalas er han gla'gutten som uten videre slår seg ned ved bordet ditt og tar over hele selskapet med godt humør og dårlige vitser. Selv ikke musikkanmelderen i gjengen får seg til å aktivt mislike fyren – det later tross alt ikke til å finnes noe vondt i ham – men, jo, det føles som en lettelse når han omsider trekker videre.

Om det er noe bygdetullete over ablegøyene til herr Kalas, formelig oser Sigrid internasjonal popstjernekvalitet.

Låtene hennes har tidløse, melodiske vers som forløses i tidsriktig euforiske refrenger. Den karakteristisk vaggende dansingen hennes uttrykker pur ungdommelig livsglede, og antrekket – snekkerbukse, stripete t-skjorte og håret i hestehale – beviser at den som er naturlig kul klarer seg fint uten noen form for staffasje.

Fædrelandsvennen ble nødt til å løpe midt i "Don't Kill My Vibe", men hadde sett og hørt nok: Hvis Sigrid er norsk pops fremtid – og det er hun – har vi all grunn til å se lyst på tingene.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.06.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Sigrid: Damares Stenbakk, KRSBY.no

tirsdag 5. juni 2018

Slapt jungeleventyr


Jungelgjengen
Frankrike 2017
Originaltittel: Les as de la jungle
Regi: David Alaux
Manus: David Alaux, Eric Tosti, Jean-François Tosti
Musikk: Olivier Cussac
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 3

"Jungelgjengen" gjør seg best på tv.

Målgruppen kjenner selvsagt opplegget fra NRK Super, men i tilfelle mamma og pappa ikke skulle ha fulgt med: Jungelgjengen er en umake bande med selvoppnevnte helter, som under ledelse av Maurits – en pingvin som vokste opp med en tiger til mor og derfor vagger rundt med oransje striper malt på kroppen – hjelper andre dyr med små og store problemer. Denne gangen truer erkefienden deres, den bombeglade koalaen Igor, like godt med å utslette hele jungelen.

Flere av de animerte tablåene er riktig så flotte. De voksne får et gjenhør med "Eye of the Tiger". Den norske talen er for sikkerhets skyld tekstet. Men konkurransen på dataanimasjonsmarkedet er knallhard – Pixar la listen med "Toy Story" for godt over 20 år siden – og dette i og for seg hederlige franske forsøket kommer til kort på både den ene og andre måten.

Ikke minst merkes det at "Jungelgjengen" egentlig ble skapt for 10–12 minutter lange tv-episoder. Disse enkle arketypene av noen figurer har rett og slett ikke personlighet nok til å engasjere i over én og en halv time, spesielt ikke når historien er så tynn at den må tværes ut med slapp dialog og umorsomme innfall for å fylle spilletiden.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 31.05.18
© Roy Søbstad

mandag 4. juni 2018

Seilerlivets gleder og farer


Adrift
USA 2018
Regi: Baltasar Kormákur
Skuespillere: Shailene Woodley, Sam Claflin, Jeffrey Thomas
Musikk: Volker Bertelmann
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 4

"Adrift" vil få deg til å tenke gjennom den romantiske verdensomseilingen du har planlagt én gang til.

I 1983 tok de unge, nyforelskede seilerbomsene Tami Oldham (her spilt av Shailene Woodley fra "Divergent"-filmene) og Richard Sharp (Sam Claflin fra "The Hunger Games"-filmene) på seg å føre en 55 fots lystbåt fra Tahiti til San Diego. Marerittet begynte da de to seilte rett inn i en storm av historiske proporsjoner.

"Adrift" forteller sin historie på to parallelle tidsplan. Mens Tami i nåtid kjemper for å holde seg selv og en hardt skadet Richard i live i et vrak av en båt, fortoner de bekymringsløse flashbackene med sine tropiske øyer og røde solnedganger seg stadig mer som en romantisk drøm. Filmen antyder da også ganske tydelig at Tami i blant hallusinerer.

Det springende punktet blir om man kjøper den smått M. Night Shyamalan-aktige plot-twisten manusforfatterne har funnet det nødvendig å utstyre denne i utgangspunktet sanne fortellingen med. Undertegnede begynte å irritere seg så snart han så den komme. Men mer kynisk enn at jeg – mye takket være en Woodley som virkelig går "all in" i sin krevende rolle – felte en rørt, liten tåre mot slutten av filmen, er jeg nå likevel ikke.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 30.05.18
© Roy Søbstad

tirsdag 29. mai 2018

Filmblogg: Sommer + musikk + festival = film


Festivalsesongen er over oss igjen. Her er filmene å komme i stemning med.

Det er på alle måter langt fra Woodstock til Palmesus. Men selv om musikken låter annerledes og dagens norske ungdom ganske sikkert lukter bedre enn amerikanske hippier gjorde for 49 år siden, går publikum likevel på festival av de samme grunnene: flukten fra hverdagen, følelsen av fellesskap, de ekstatiske opplevelsene.

Her er dokumentarene som fanger festivallivet på sitt beste og, minst like underholdende, verste.

"Woodstock" (1970): Janis Joplin, Crosby, Stills & Nash, Sly and the Family Stone. Joe Cocker som skriker. Jimi Hendrix som radbrekker "The Star-Spangled Banner" på morgenkvisten. En halv million blomsterbarn som tror at regnet vil stoppe bare de chanter høyt nok. Woodstock var alle rockfestivalers mor. Filmen om den ble malen for alle rockfestival-dokumentarer. (Se den på dvd eller YouTube.)

"Gimme Shelter" (1970): Alt gikk galt da The Rolling Stones også skulle arrangere gratisfestival. Den største tabben deres var å hyre inn Hell's Angels som sikkerhetsvakter. Publikummere ble banket opp. Gitaristen i Jefferson Airplane ble slått ned på scenen. En ung mann ble knivstukket og drept foran øynene på Jagger & co. Dette er festivaldokumentaren som skrekkfilm. (Se den på dvd eller YouTube.)

"Message to Love: The Isle of Wight Festival" (1970/1997): Jim Morrison var full. Kris Kristofferson ble buet. The Who var på sitt eksplosivt beste. Og publikum, 600 000 sterke, mente at de var i sin fulle rett til å komme inn uten å betale. Slik skal man ikke arrangere festival. Men jammen er ikke kaoset gøy å se på. (Se den på dvd eller YouTube.)

"Ragnarock" (1974): Herlig tidsbilde – mye hår og enda mer naken hud! – fra Holmenkollen for 44 år siden. På scenen rocker både Procol Harum og The Sensational Alex Harvey Band som helter, men får sterk konkurranse fra en ung, splitthoppende Jahn Teigen i front for Popul Vuh. (Se den på NRK.no. Filmen fra Ragnarock 1973 er dessuten gitt ut på dvd.)

"Øyafestivalen – En øy i Oslo" (2017): Den moderne norske musikkfestivalen – hipp, urban, komfortabel – ble kanskje skapt med Kristiansands Quartfestival, men de siste 15–20 somrene er det Øyafestivalen i Oslo som har vært stedet å være. Denne joviale dokumentaren forteller hele historien. (Se den på NRK.no.)

Originalt publisert på Fædrelandsvennen 24.05.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Jahn Teigen og Popul Vuh i "Ragnarock 1974": NRK